4. mai 2010

Thore Langfeldt og Bente Træen - om barnesexualitetens realitet

Bente Træen, dr.philos. og seksualforsker, er professor i helsepsykologi ved Psykologisk Institutt, Universitet i Tromsø, hvor hun blant annet forsker på sexualvaner i befolkningen, særlig med fokus på ungdom. Hun har i årevis bedrevet folkeopplysning om sex i norske aviser, ukeblader, kvinneblader og talkshow. I 2003 fikk Træen Norges Forskningsråds Pris for sitt forskningsformidlingsarbeid.

Træen er en av de sexologer som har omtalt barns sexualitet på seriøs måte i massemedia, men den person som nok er mest kvalifisert av de alle på dette område, og som er vårt inntrykk at alle sexologer og pedagoger støtter seg til, er Thore Langfeldt.

Thore Langfeldt (f. 30. sept, 1943, Oslo) er utdannet psykolog ved Universitet i Oslo, 1972. Han er spesialist i klinisk psykologi så vel som i klinisk sexologi, og har tidligere erfaring som forsker ved Medisinsk Fakultet og skolepsykolog i Oslo, og som leder for en barnepsykiatrisk døgnavdeling ved Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri. Som sexolog har hans faglige autoritet oppnådd; internasjonal tyngde. Som psykolog har han hatt privat praksis fra 1983, og i 1989 startet han Institutt for klinisk sexologi og terapi (IKST). I 1982 tok Langfeldt initiativet til stiftelsen av Norsk forening for klinisk sexologi (NFKS) sammen med sexolog, Elsa Almås.

Langfeldt har utviklet en terapeutisk tilnærmelse for behandling av personer som har begått sexuelle overgrep, og leder et overgrepsprosjekt ved IKST. Han er internasjonal kjent for hans forskning i barns sexuelle utvikling og sosialisering, og har skrevet boken Barns Seksualitet ved siden av bøkene Sexologi, og Erotikk og fundamentalisme: fra Mesopotamia til kvinnefronten. I 1984 var Langfeldt sekretær for en rapport fra Verdens Helseorganisasjon (WHO) med tittelen, Sexuality and Family Planning. I rapporten heter det:
Seksualitet begynner i barndommen. Barn viser seksuelle reaksjoner før fødselen. Onani og seksuelle leker er sunne og normale aktiviteter hos barn. Men i de fleste land lider barn under seksuell undertrykkelse. Omgivelsenes holdninger og reaksjon har en betydelig innflytelse på barnets seksuelle utvikling. Disse vil danne bakgrunnen for i hvilken grad det vil oppstå seksuelle problemer. Barn og voksne har behov for å bli støttet i sin seksualitet, slik at de kan bli i stand til å føle glede over seg selv som seksuelle individer.
I boken Barns Seksualitet bemerker Langfeldt at dette er sterke ord, og kommenterer;
Vi må bare innrømme at for eksempel skolens seksualundervisning ikke ivaretar denne siden av seksualiteten.
Langfeldt uttrykker her en av grunnene til at han skrev en bok om barns sexologi. Boken begynner med å sitere en WHO-rapport fra 1975:
Seksuell sunnhet hos mennesker er et vellykket samspill mellom legemlige, følelsesmessige, intellektuelle og sosiale egenskaper som sammen virker berikende og styrker personligheten, fellesskapet og kjærligheten.
Mot slutten av boken uttrykker Langfeldt følgende ord om rapporten:
Verdens Helseorganisasjon, WHO, har publisert en rapport som understreker betydningen av å se på seksualiteten som et livsgivende gode – et gode alle har rett til uansett alder. Barn har rett til seksualitet og voksne en plikt til å sikre dem mulighet for et positivt forhold til den. [s.91]
Hans bok handler om å etablere saklig og positiv forståelse omkring barns implisitte sexualitet til grunnlag for hvordan foreldre og intuisjoner (for eksempel barnehager) bør legge til rette barns sexualitet, ikke undertrykke barnas gitte biologiske kroppsglede ved irrasjonelle budskap for sånn å skape de sosiale sexualproblemer vi så uønsket har i vårt samfunn, og som psykologer vet godt er basert på undertrykt sexualitet som resultat av uvitenhet, demonisering, frykt, og andre puritanske holdninger som er blitt påtvunget barns naturlige opplevelse av seg selv som sexuelt vesen. Boken er formulert svært lettfattelig og passer som veiledning for enhver forelder uten at man er tvunget til å pløye side opp og ned med vanskelige og virkelighetsfjerne pedagogiske uttrykk i en ellers så travel hverdag. Det er dermed ikke sagt at boken farer med et uviktig og overfladisk innhold. Tvert imot! Da boken kom ut i år 2000, hadde Thore Langfeldt bak seg nesten 30 år praksis som terapeut. Langfeldt referer til en av konklusjonene på bakgrunn av hans praksis:
Hvordan foreldre og samfunnet speiler barnets seksualitet er utvilsomt viktig for individets måte å uttrykke seksualitet på senere i livet. Mange års erfaring som barne- og ungdomsterapeut sammen med interesse for utvikling og seksualitet har overbevist meg om at det er viktig å ta vare på seksualitet helt fra tidlig barneår. Denne forståelsen har jeg fått blant annet gjennom terapier med barn og voksne som viste atypisk seksuell atferd som blotting, voldtekt og seksuell utagering. I mange tilfeller hadde disse problemene oppstått lenge før puberteten og var knyttet til indre personlige problemer. Det gav inspirasjon til å gå nærmere inn på utvikling av både seksualvold og andre seksuelle problemer.

Barneårene har stor betydning for hvordan vi kommer til å fungere seksuelt. Vi lærer tidlig hvordan vi skal forholde oss til kroppskontakt og berøring. På tross av dette avviser de fleste voksne barnets seksualitet både direkte gjennom ikke å ville snakke om det, og indirekte gjennom manglende kunnskaper.

Når voksne er redde for nakenhet og seksualitet og misliker å berøre sin egen kropp, kommer dette alltid til uttrykk på en eller annen måte. Barnet merker denne holdningen og gjør den til en del av seg selv. [s.10]
Sexolog Anette Storm-Aafoss påpeker at det er viktig at voksne er trygge og vennlige når barn veiledes i sexuelle utvikling, og understreker at barns sexualitet må skilles ifra voksensexualitet, at barns sexualitet handler også om å bli kjent med kroppen, ikke bare nytelse:
Mange foreldre sier ”fy”, eller ler i møte med barns seksualitet. Men det er viktig å formidle at seksuelle følelser er naturlig. Hvis barnet har en utagerende seksuell oppførsel, og kanskje tukler med seg selv foran andre mennesker, bør mor eller far formidle at barnets følelser er normale. Men det kan presiseres at slike ting gjør man på rommet sitt når man er alene, fordi noen mennesker kan bli sjenerte og flaue over slikt.

De voksnes reaksjoner kan være avgjørende. Hvis barnet opplever sin egen seksualitet som pinlig, forbudt og skitten kan barnet få seksuelle problemer i voksen alder. [Torkjell Winje, Er det fy å leke med tissen?, NRK, Pepper og pasjon, 07.02.2006]
Foreldre som gir barna sexuelle problemer
I et NRK-intervju, ved programleder Klaus Sonstad, blir Bente Træen stilt følgende spørsmål:
Klaus Sonstad: Er foreldre flest flink nok til å snakke om sex med ungene sine?
Bente Træen: Jeg synes ikke det. Jeg tror de fleste kvier seg veldig, og de har ikke noen instruksjon. Mange foreldre er klønete når man skal snakke om dette med unger, og det er andre voksne også, om det er noen trøst. Noen ganger kan det være enklere å snakke med andre voksne enn med foreldre. Barn har ikke lang konsentrasjon, så lurer man på noen der og da, hjelper det ikke med svar i morgen for da har man glemt hva spørsmålet var. Det å umiddelbar kunne svelge tre ganger egen forlegenhet og gi et svar som er enkelt og greit, og ikke for dyptpløyende, det et er det man trenger.
Thore Langfeldt påpeker:
Hvis vi voksne er hemmelighetsfulle med vår egen seksualitet, får ikke barnet den forståelse som er nødvendig for normale fantasier og fornemmelser. Ser de voksne på seksualitet som noe griseri, vil barnet også oppfatte det slik. [s.81]
Hvorfor er det å gi barn positiv holdning overfor sexualitet og onani så viktig bidrag så "tidlig som mulig" i deres naturlige utvikling? Kommer ikke positiv sexualitet av seg selv i tenårene hvis barna er skjermet ifra Internett og pornografisk innhold i massemedia?

Disse spørsmål, og lignende usikkerhet, er basert på forestillinger som ikke er holdbare i dagens samfunn, og er heller ikke klinisk korrekte på flere måter, og langt ifra ansvarlig pedagogikk. Langfeldt påpeker (fra hans praksis):
Samtaler med seks-sjuåringer viser at de allerede på dette tidspunkt har funnet fram til en seksuell forståelse som de vil kunne bringe med seg resten av livet. [s.59]
Disse ord er graviterende, og som enhver ansvarlig foresatt umulig kan overse betydning av, hvis man er interessert i legge konstruktiv grunnlag for barnets utvikling. Ofte er foreldre velmenende, men underkaster barneoppdagelsen forestillinger og konservative holdninger som rett og slett ikke strekker til, men får motsatt effekt enn hva som er tiltenkt:
Det finnes mange seksuelle myter som knytter seg til forplantningssynet, blant annet den at seksualiteten nok kommer av seg selv med årene, så derfor trenger vi ikke ta den alvorlig. [s.11]
Det er viktig å øve seg i å holde åpen tone vedrørende kropp og sexualitet overfor barn ifra ung alder, altså før barna lærer at disse temaene er "flaue" å tale om overfor foreldrene. Hva som er flaut eller ikke, er knyttet til den grunnleggende sosialiseringen som foreldrene står i sentrum for. Hvordan skal vi forvente bedre av barn hvis foreldre viser tegn på å være flaue over kroppen, for eksempel ved å være anstrengte og stive når man taler om kroppens sexuelle natur, eller praktisere overdreven bruk av klær og kunstig tildekning bak håndklær på badet?
Noen foreldre føler seg sjenerte og usikre når de er nakne og beholder helst tøyet på sammen med barna sine. Barnet vil merke denne usikkerheten og sjenansen og overføre dette på seg selv. Foreldrene seksualproblemer kan på denne måten ufrivillig overføres på barna. [s.43]
Bente Træen har også ytret om nakenhet i barndomshjemmet som grunnlag for utvikling av god sexualhelse:
Klaus Sonstad: Da jeg var liten kjent jeg en gutt hvis far ofte spradet naken rundt. Hvor mye egen nakenhet er akseptabelt?

Bente Træen: At foreldre er nakne sammen med barna signaliserer tillatenhet i forhold til seksualitet. En studie ved UiT på nedsatt sexlyst hos voksne viser at de som har nedsatt lyst kommer fra hjem hvor barn ikke har sett foreldrene sine nakne. Nakenhet er en bra ting sammen med barna.
Det eksisterer tallløse studier som bekrefter Træen ved å påvise at sosial nakenhet medfører generell positiv effekt. Forskning utført ved University of Northern Iowa konstanter at barn oppvokst i nudistisk setting tenderer å ha betydelig høyere selvfølelse enn ikke-nudist barn. De føler seg mer komfortable med kropp og sexualitet. En studie av psykologene Robin Lewis og Louis Janda ved Old Damien University sier at "økt eksponering for nakenhet i familien fremmer en atomsfære av aksept rundt sexualitet og kropp". Studien konkluderer med at barn som har opplevd foreldre nakne blir mer komfortable med fysisk nærhet og kjærlighet, har høyere selvfølelse, og viser en større grad aksept og velvære med kropp og sexualitet. En studie av Marie-Louise Booth ved California School of Professional Psychology fant at "personer med mindre eksponering for foreldrenes nakenhet barndommen opplevde betydelig høyere nivå angst rundt sexualitet enn den gruppen som var mer eksponert foreldrenes nakenhet i barndommen". Forskning av Diane Lee Wilson ved The Wright Institute viser samme konklusjon. Etter omfattende forskning ved State University of New York i Albany på slutten av 1960-tallet, konkluderte Lou Lieberman med at: "Unge mennesker som er utsatt for tilfeldig nakenhet i hjemmet har større sannsynlighet i å føle seg komfortable med kroppen, og føler seg mer tilfredse med størrelse og form på kjønnsorganene og brystene deres."

Mange psykologer oppfordrer at barn har tilgang på å oppleve nakenhet med foreldre i naturlig setting, da nudistisk erfaring blant annet gir barn representativt bilde av hvordan de vil se ut som voksen. Ikke kun blir barn mer orientert, men avslappet og usjenert overfor egen biologisk utvikling. En realistisk oppfatning av kroppen er viktig for barnets psykiske utvikling. Amerikanske psykologer hevder at det eksisterer voksne mennesker som ikke får seg til å erkjenne at foreldrene har hatt sex, til tross klientene er logisk og levende bevis herpå. Disse klientene synes å mangle evnen til følelsesmessig å identifisere mor som kvinne, og far som mann, og sliter derfor med egen identitetskrise. Disse tilfeller er eksempler på visse følger hvor foreldre har hemmeligholdt kropp og sexualitet i den grad hvor foreldrene har framstått som kjønnsløse vesener. Det er rimelig konklusjon at disse ”kjønnsløse foreldre” står sentralt i flere moderne identitetskriser i henhold til sex og kjønn fordi barn ikke har fått de referanser vedrørende kjønnslivet som gjør unge individer forvirret av de kjønnsroller som pålegges dem senere.

Jo mer foreldre skjuler kroppen og tier om kjønnslivet, jo større psykisk press legges på barnets utvikling og sosiale integrering. Jo mer barn er tvunget til å skjule kroppen og forhindret i naturlig onani, jo mer usikkerhet og skam kan barn bygge opp overfor kroppen. Barn er ikke født skamfulle. Å skamme seg over kroppen er noe barn lærer av andres reaksjoner, først og fremst av foreldrenes holdninger. Barn responderer i større grad på foreldrenes innstilling til nakenhet enn nakenheten selv, og nakenheter er kun problematisk når kroppen behandles som problem. Manglende nudistisk aktivitet i hjemmet har det implisitte budskapet at kroppen grunnleggende sett er uakseptabel, noe barnet bør lære å skamme seg over. De fleste individer bringer med seg denne kroppsskam inn i sexlivet på en eller annen måte. Derfor er det sagt at for å lære seg å håndtere sexualitet i vår kultur, må individet i like stor grad lære å håndtere skyld og skam.

De første personer som lærer barna om at kropp og sexualitet er flaut, er foreldrene - og en slik grunnleggende læring blir sittende dypt i for ettertiden. Derfor har mange foreldre stilt seg uforståelig og undrende over å blitt møtt med lukket sinn og kroppsholdning hos det snart tenårige barn idet man for første gang forsøker å tale konstruktivt om kropp og sexualitet - fordi foreldrene først nå anser det på tide og lurt. Foreldre unnskylder seg bak den forestilling at flauhet er medfødt og uunngåelig ved pubertet (selv om utallige nudistfamilier er velfungerende motbevis), og forblir blinde overfor det faktum at de har seg selv å takke for barnets uvillighet til å ta imot informasjon og positive synspunkter etter å ha vært underkastet en fortid med stilletiende sexualitet, understøttet av subtilt kroppsspråk som demonstrerer at alt som har med naken kropp å gjøre, ikke er åpent samtaletema, men heller noe skammelig. Det nytter ikke å lære barn ved snarlig pubertet, eller senere, en sunn innstilling som grunnlag for livskvalitet hvis foreldre har vist anstrengt eller konservativt forhold til nakenhet, sex, onani og kroppskontakt. Hvis barna har fått sexuelle problemer ved slik type sosialisering, er det foreldrene som blir de siste som får innblikk i de alvorlige problemene som barna måtte slite med, og dermed tror foreldre intetanende at de har vært vellykket som foreldre. I stedet kunne mange livslange vanskeligheter blitt unngått, som mange psykologer vet, hvis foreldrene hadde vært mer ansvarlige og klokere og naturligere vedrørende kropp og sex.
Venter man for lenge med å gi seksuell opplysning, vil sjenansen som ofte øker i ungdomsårene, føre til at unge mennesker med seksuelle problemer finner det enda vanskeligere å snakke med voksne om hvor skoen trykker. [s.51]
Barn er underkastet mange type inntrykk i den skjeve kroppskulturen i samfunnet, og vårt samfunn og kultur er god grunn alene til at foreldre bør følge opp barnas sexualutvikling ved fri kommunikasjon ifra tidlig alder, for å sikre at barna utvikler seg i mest mulig holistisk retning i henhold til kropp og medfødt sexualitet. Er foreldrene mer harmonisk aktivt til stede i hva barn lærer om kropp og sex, behøver ikke barnet å være så åpent offer for upassende og ensidig budskap, og kan komme til å takle informasjonssamfunnet på mer moden måte. Kan vi ikke for eksempel beskytte barna ifra pornobruk, kan vi i alle fall forsikre oss om at de møter porno eller andre pornobrukere på sunnere måte. Slik kan barn bli beskyttet imot ensidig kroppskultur og andre misforståelser vedrørende sexualitet.
Det er ikke bare foreldre som har innflytelse på barnet. Barn lærer av og påvirker hverandre. Derfor kan en familie som har positivt seksualsyn risikere at deres eget barn tar opp i seg venner og omgivelsers negative oppfatninger. [s.81]
Barn er sexuelle vesener, og søker fullgod emosjonell bekreftelse om deres natur. Hvis foreldre ønsker å holde skjult for barnet at også de er sexuelle vesener som verdens naturligste kjensgjerning, mangler barnet den bekreftelse som foreldrene skylder å gi barnet som fullbyrdelse på den biologiske arv, og barnet vil ganske tidlig ty til andre kilder med langt snevre rammer som langt ifra er holistiske.
De unge lever i en tid der den seksuelle selvforståelsen er i endring, og da er det svært viktig at seksualiteten som sådan blir så positiv som mulig for derved lettere å kunne tilpasse seg den nye tiden. [s. 55]
Manglende sexuell språk – et problem for barn
En av misforståelsene som nære forestillingen om at barn ikke er sexuelle vesener, bunner i det faktum at barn har manglende språk hva angår det sexuelle. Det blir ikke lært å sette ord og navn på de sexuelle kroppsfølelsene. De vet ikke at det heter å være kåt, for eksempel. Et manglende språk sammen med det inntrykk at det ikke er greit å tale om kropp og sexualitet, kan være det som skal til for at foreldre aldri opplever at barna kommer med spørsmål eller dype problemer. Foreldre har da mistet respekt og tillit, og på den måten kan vi si at foreldrene har feilet grovt. Det gjelder langt flere foreldre enn hva samfunnet har godt av.
Mange foreldre tror at de ikke behøver å fortelle barn noe om seksualitet før de selv spør. Dette er en stor misforståelse. For å kunne stille spørsmål må barna nødvendigvis ha et språk. Derfor er det viktig at de lærer de seksuelle uttrykkene slik at de får muligheter til å spørre om både andres og sin egen seksualitet, og ikke minst kan få snakket ut om det som er vanskelig. Slik det er i dag får barna informasjon om voksen seksualitet, om hvordan barn blir til og så videre, men de får vite lite eller ingenting om sin egen seksualitet. Det er vanlig å feiltolke barns manglende spørsmål som manglende interesse for disse tingene. Det er mange grunner til at barn ikke stiller spørsmål om seksualitet, de fleste har for lengst oppdaget at de voksne ikke snakker positivt om de delene av kroppen som har med seksualiteten å gjøre. Dette fører til usikkerhet. Når barnet leter etter ord for å forstå noe seksuelt, viser de voksnes reaksjon at disse ordene er uønsket. Barnet skjønner fort at det ikke kan snakke om sin egen seksualitet og stiller da i stedet spørsmål om hvordan barn blir til. På den måten vil alt dreie seg om forplantning, og det gir ingen trygghet når det gjelder barnets egne seksuelle reaksjoner, følelser og fantasier. Slik økes mistilliten til foreldrene. [s.39-40]
Spesielt viktig er det for jenter å få lære et språk som setter ord på følelser og spørsmål omkring deres sexuelle helse. For gutter er alt mer objektivt, og de har generelt sett lettere tilgang på informasjon enn hva jenter har.
Jentene [har] et mye mer begrenset seksuelt ordforråd enn guttene. De trenger derfor mer direkte opplysning. I tidlig alder bør de få vite hva klitoris er, og at den kan være myk eller stiv. De må også få vite at skjeden blir fuktig og klitoris som oftest stiv når de blir seksuelt tent – det vi kaller å være kåt. Denne opplysningen er spesielt viktig for jenter fordi de ikke har noen ytre tegn på at de blir kåte slik som gutter som får ståpikk. De må også vite hva orgasme er, heller ikke her finnes det ytre tegn hos jentene. Når en gutt får orgasme vil tissen vippe opp og ned, og når han blir kjønnsmoden vil han få sæduttømming. Disse ytre tegnene er sikre holdepunkter som viser gutten at han fungerer normalt. For jentene er det enklest å forsøke å beskrive orgasmen som en intens, kilende fornemmelse, hos noen som en serie lystbetonte rykninger i underlivet. Etterpå har man en herlig følelse av avspenning. [s.43-4] [...] Hvis jenter ikke lærer å sette navn på sine seksuelle reaksjoner, finnes det mange muligheter for dem til å feiltolke sin egen seksualitet. Det er ofte helt tilfeldig hvorvidt jentene lærer å sette ord på seksualiteten sin. Noen lærer det av venninner, andre av "frivole" gutter i skolegården. Det er sjelden at foreldre forteller sine døtre om disse viktige tingene. […] [et mangelfullt] seksuelt språk for jentenes vedkommende fører til at de får store problemer med å forstå sin egen kropp. Det er da lett for jenta å tolke den galt, hun blir usikker og ofte et lett offer for seksuell undertrykkelse. I våre dager er det sjelden å finne kvinner som er fornøyd med den seksualopplysning de fikk som barn. Det var mangelfull, særlig når det gjelder alt som har med klitoris, masturbasjon og lyst å gjøre. Selv om barnet kjenner ordene, er det ofte så verdiladede, så negativt belastet, at engstelige barn som er uskire på seg selv lett vil kunne oppfatte sin egen seksualitet som noe negativt. Vi må lære gutter og jenter å forstå sin seksualitet i tidlig alder, først og fremst ved å bruke ord som beskriver de forskjellige delene av kjønnsorganene og deres virkemåter. Dessuten må vi som voksne forsøke å tillegge seksuelle ord en positiv verdi. [s.39-40]
Mange foreldre er redde for at hvis de taler åpent og ærlig med deres barn om sexuelle spørsmål, og lærer dem de korrekte ordene på positiv og funksjonell måte, at barna vil prate mer åpen overfor andre voksne, og sånn sette foreldrene i et dårlig lys eller forlegenhet. Faktum er at barn gjerne prater med andre voksne om hva som ligger det til sinns av spørsmål. Kan de ikke prate om visse spørsmål hjemme, kommer undringen ut på andre spontane måter, blant fremmende. Hvis barn føler seg tilfredsstilt av de svar som foreldrene bidrar med, og som er deres oppgave, vil barnet ikke så lett prate med andre voksne om nettopp de samme spørsmålene.
Barn blir ikke forvirret hvis man sier at de ikke akkurat bør snakke om fitte og pikk til bestefar og bestemor – men at de gjerne må gjøre det til far og mor. Det er viktig for barn å forstå hva som er hva i slike situasjoner. En lærdom som utvilsomt er viktig for resten av livet. [s.88]
Træen kommenterer den dobbelmoral som ligger ladet i selve språket vårt, og som foreldre sliter med når de forsøker å forklare barn om deres sexuelle vesen og natur. "Pikk" og "fitte" er blant de mest folkelige og hendige ordene vi har, og egentlig passer barn best i motsetning til de latinske, rigide termene. Det er ikke likeframt å anvende ord som "pikk" og "fitte" overfor barn da disse betegnelsene ofte er benyttet på grove måter, og merkelig nok også som banneord. Problemet løses kanskje ved å slutte med å være så "viktorianske" at man irrasjonelt lærer barn at det i det hele tatt eksisterer "fyord" vedrørende kjønnet?
Klaus Sonstad: Hva skal vi si? Gi oss et navn på mannlig og kvinnelig kjønnsorgan vi kan bruke når vi skal snakk med ungene våres om sex.

Bente Træen: Hadde jeg hatt en fasit skulle jeg gjort det, men det har jeg ikke. Veldig mange vil si tissen om både penis og vagina. I hvert fall vil man ikke bruke latinske betegnelser for det er for klinisk og distansert. Samtidig kommer ambivalensen om seksualitet til uttrykk fordi hvis vi tenker på egen kropp kan vi kalle vagina for mus eller fitte. Om den mannlige kan man si kuk eller pikk. Det er de vanligste folkelige ord som folk har på eget kjønnsorgan. Men det kan bli for nært, om man skal blande disse ordene du som voksen knytter til din seksualitet og den positive gleden ved det. Dermed tyr de fleste til disse andre ordene som handler mye om avføring. Altså tiss. Så pikk blir noen som handler reint og skjært om nytelse, mens det andre har i beste fall to meninger, både den urinerende funksjon og nytelsen.
"Klitoris" skulle være et uproblematisk ord i dag, og "vulva" er kanskje et ord som foreldre kan vurdere hvis ikke "fitte". "Pikk" blir mer og mer tabuløst ord i samfunnet generelt. Vi har også eksotiske løsninger som i de tantriske sanskritordene, "yoni" for vulva og vagina, og "lingam" for penis, med svært poetiske betydninger.

Barnas tapte sexuelle subkultur
Noen tror at seksualiteten kan få for stor plass i barnas tilværelse, og at voksne derfor må sette grenser for hvor og når seksualiteten skal finne sted. [s.11] [...] Mannekulturen har derfor vært opptatt av kontroll og selvbeherskelse, og det har også fått konsekvenser for vår seksualitet. Det ble sett på som edelt hvis en gutt ikke runket når han hadde lyst, for på den måten oppøvde man selvkontroll og det var både nobelt og nyttig. Er det noe vi med sikkerhet vet, så er det at seksualiteten ikke behøver å bli kontrollert av andre. Hvis barnet vokser opp i trygge omgivelser som gjenspeiler de positive sidene ved seksuallivet, vil det oppnå et harmonisk forhold både til seg selv og til andres seksualitet. [s.12]
Vi kan spørre oss om hvorfor det er blitt så viktig for samfunnet å kontrollere sexualiteten, endog demonisere hva som i seg selv er naturlig for barn. Langfeldt påpeker at barnas sexualkultur ikke var særlig problem overfor voksne før inntil siste halvdel av 1800-tallet, hvor det skjedde gradvis sosial innstramning av alt som hadde med sexualitet å gjøre. Samtidig vet vi at sexlivet ble mer forretningsmessig og kommersielt underlagt, for eksempel ved kraftig oppsving av horehus, eller i salg av innredninger som skulle forhindre onani. Det ble et marked for sexualiteten som påvirket lovverk og forretning, og de nye konservative og puritanske holdningene var en del av den offentlige kontroll som skulle føre til "bedre (arbeids)moral i mer ordnet og produktivt samfunn". Barnas "irrasjonelle sexualitet" passet ikke inn i dette rasjonelle bildet, og samtidig var det strømninger i romantismen som ønsket å gjøre barn naturfremmedlig ved å bli vevd inn i en uskyldig, utopisk tilstand, i alle fall hva kroppens natur angår, og som ble til det nye konseptet som ble kalt "barndom". Den nye moralismen, hvis den pliktoppfyllende og arbeidsomme dronning Victoria (som regjerte Storbritannia ifra 1837 til 1901) ble selve symbolet på, medførte til drastisk innskjerping på alt som hadde med fri sexualitet å gjøre. For å skulle få gjennomslagskraft for den viktorianske moralitet, var den beste måten å stoppe naturlig sexualitet på å forby bilder og skrifter som omhandlet sexualitet. Man gikk så langt i dette prosjektet at alle nasjonale ord som beskrev sexualitet ble slettet ifra ordbøkene. I 1904 fikk vi norsk straffelov som forbød all skildring av sexualitet, inkludert foredrag som kunne "virke støtende".

Likevel overlevde de sexuelle ordene, visene og vitsene, men innenfor barnekulturen. I 1960-årene ble barna at på til mer isolert ifra hverandre, og de yngre og eldre barna fikk mindre og mindre anledning i å dyrke deres sexuelle subkultur uavhengig av voksne. Spesielt barne-TV og pedagoger fikk på tiden stor innflytelse på innholdet i barnekulturen, dermed ble barnas sexualliv et offer. Selv om barnekulturen hadde sørget for å holde ordene i live i historier som barna fortalte hverandre, måtte de samtidig forholde seg til kroppen ved en dobbeltmoral i henhold til voksne. Denne sosialiserende dobbelmoral er ikke uten virkning i vårt samfunn, men barnas dobbeltmoral var nødvendig for at sexualiteten ikke skulle forsvinne helt. Selv om ordene fitte, pikk, kuk og runke er på plass igjen i ordlistene (Sverdrup, Sandvei og Fossestøl 1983), er galatippen, det norske ordet for klitoris, ikke kommet med i forskjellige ordbøker.

Den sterke undertrykkelse av sexualitet er et nyere sosialt prosjekt enn det mange tror, og ble også rettet sterkt imot barn ved den hysteriske kamp imot selvbesmittelsen, altså onani. Selv om foreldre i dagens samfunn gjennomskuer de viktorianske kroppstabuer som usunne, har det i nyere tid oppstått ny dimensjon i foreldrenes frykt overfor det å være åpne og ærlige med barna vedrørende nakenhet, sexualitet og onani. Det hele bunner i et spørsmål om, eller usikkerhet omkring hva overgrep egentlig er.
Klaus Sonstad: På 80- og 90-taller hadde vi Child Abuse Panic, som handlet om at man var redd for seksuelle overgrep mot barn. Som en konsekvens av dette ble pappaer redde for å bli mistenkt dersom de badet med barna, eller lekte med dem og at de skulle få en ereksjon under lek. Hva betyr ereksjonen? Har jeg tent på mitt eget barn?

Bente Træen: I dag har de fleste langt mer kunnskap om at dette ikke handler om pedofili eller et unormalt fenomen. Penis kan bli stiv hvis man ser noe visuelt som man tenner på, men også ved mekanisk stimulering som man ofte opplever under lek. Dette handler ikke om at man har tilbøyeligheter i retning av barn, det er et normalt fenomen man ikke skal være redd for.

Klaus Sonstad: Ble menn redd for å være alene med ungene sine?

Bente Træen: Ja, en del fedre ble stresset på situasjonen. Dette handler om hvor trygg man er på egen seksualitet og hvor redd man var for at dette skulle bli synlig for andre og at det kunne mistolkes av omgivelsene. Det er viktig å presisere at det skjer at man kan få ereksjon når man leker med barn. Det er ikke et overgrep, det er en helt normal reaksjon.
En annen grunn til at menn kan få uønsket ereksjon, er selve frykten for å få ereksjon i visse situasjoner, men nå tror vi ikke at ereksjon er det sentrale problem så fram det ikke er i tilknytning til en nudistisk situasjon. På 90-tallet gikk barneovergrepspanikken så langt at fedre ble redde for å ha datteren på fanget i bussen, eller på benk i parken, eller bare å holde henne i hånden. Mange døtre følte at de mistet faren sin. Det er især etter 90-tallet at sexualitet hos barn ble tilspisset følsomt, selv om tema alltid har vært ideologisert og kontroversielt. Heldigvis påløp det parallell forskning i barnesexualitet som kan nøytralisere de verste motforestillingene som er grunnet i forestillinger om at barn er nonsexuelle vesener. Sexuell atferd hos barn oppfattes og forstås forskjellig, og voksne viser ulike holdninger til barns sexuelle lek og atferd. Yrke og kjønn synes å ha betydning for hvordan sexuell lek hos barn fortolkes [1]. Personer som arbeider med barn som utsettes for sexuelle overgrep - som ikke behøver å være eksperter i barns sexologi - tenderer å karakterisere sexuell atferd som utlukket negativ eller problematisk enn andre grupper.[1] Larsson [2] fant at kvinner oftere enn menn; og foreldre oftere enn profesjonelle anså sexuell lek blant barn som negativt.

[1] Heiman, M. L., Leiblum, S., Cohen Esquilin, S., & Melendez Pallitto, L. (1998). A Comparative Survey of Beliefs About "Normal" Childhood Sexual Behaviors. Child Abuse & Neglect, 22(4), 289-304.
[2] Larsson, I., & Svedin, C. G. (2002b). Teachers' and parents' report on 3- to 6-year-old children's sexual behavior--a comparison. Child abuse & neglect, 26(3), 247-266.

En ting som framstår klart er at voksne behøver kunnskap om sexuell utvikling og atferd hos barn som kan hjelpe foreldre å forstå hvordan de skal forholde seg til barns naturlige sexuelle atferd, og når atferd faktisk er bekymringsfull. Det er viktig å skille på hva som er normal og sunn sexuell lek og utforskning blant barn, og erotisert atferd som barn kan vise etter å ha vært utsatt for overgrep. Langfeldt, ekspert i behandling av sexuell overgrep, har skrevet sin bok Barns Seksualitet i henhold til dyp innsikt i forskjell på konstruktiv sexuell sosialisering og sexuelle overgrep, og det er ingenting i boken som tyder på at normal sexlek barn seg mellom i seg selv skal tyde på overgrep. I Magasinet Voksne for Barn (1/08), påpeker Langfeldt forskjell på naturlig sexuallek og erotiserte leker:
Barn som utsettes for overgrep leker ofte erotiserte leker. Men den type lek er som regel langt mer alvorlig hos misbrukte barn enn hos barn som ikke er misbrukte. I tillegg har ofte misbrukte barn andre symptomer på at de har blitt utsatt for overgrep som for eksempel tristhet, manglende sosial fungering, depresjon og redd for nærhet med voksne.
Det er like stort sexuelt overgrep på barn å gi barn puritansk oppdragelse og fornektende budskap vedrørende kropp og onani, som det er å presse sex på det. Ifølge Langfeldt kan begge poler i like stor grad føre til at et individ begår alvorlige sexuelle overgrep senere.
I generasjoner har vi sett på seksualitet som noe negativt som utstanselig skaper problemer. Derfor er det ikke lett å snu dette i positiv retning. Vi kan ikke vente at den oppvoksende slekt skal greie denne oppgaven hvis ikke vi som foreldre og oppdragere kan markere en endre holdning. Vi må selv kunne godta at seksualitet er noe som gjør livet rikere. Det er bedre å oppmuntre barnet på et tidlig tidspunkt framfor å vente at det selv finner fram til et eller annet. Det betyr ikke at vi snakker om seksualitet døgnet rundt, men at vi er i stand til å speile barnet på en positiv måte når barnet viser sin seksualitet. [s.91]
Barndommens kroppskulturelle renessanse
[Det]kan tyde på at seksuelle leker blant barn har en biologisk bakgrunn og at det er viktig for barnets utvikling å følge disse mekanismene som fører fram til voksen, funksjonsdyktig seksualitet. [s.37]
Det har vært mye kvass skrivning om visse barnehagers liberale holdning overfor barnas "sexleker", hva som vanligvis kalles "doktorlek".

Til Magasinet Voksne for Barn (1/08) forklarer førskolelærer Pia Friis at:
Hjemme er ofte barn omgitt av foreldrene eller andre voksne hele tiden. Før var det ikke slik, da var barn mye oftere alene og sammen med venner. Det betydde at de fikk større anledning til å utforske sin egen kropp. Når barna begynner i barnehagen, ser vi at mange barn begynner å utforske sin egen seksualitet. Det bør vi som barnehageansatte anerkjenne og ta på alvor. Men ingen barn skal selvsagt tvinges til noe som helst.
I samme artikkel anfører Thore Langfeldt:
Barns seksuelle leker er lek på lik linje med all annen form for lek. Hvis vi voksne nekter dem å leke denne type leker, kan barna få problemer med egen identitet når de blir eldre. Seksuelle leker er nødvendig for at barn skal utvikle seg. Derfor bør vi legge til rette for denne type lek. Vi må forsikre oss om at barn får være alene, at de får ha sin egen lille verden hvor de kan utforske seg selv. Og når de gjør det, bør vi holde oss unna. Vi bør ikke avsløre dem, for da blir de flaue og lei seg. Vi må ha respekt for barnas privatliv.
En del foreldre har ansett denne aktivitet som om at barna overgriper hverandre. Slik kritikk er produkt av en mental konstruert verden, en avlæring i hva som er normal og naturlig, og en forståelse som biologisk sett er fremmed for barna. Barn forstår overgrep når de føler at grensene blir trampet på, når individet er tvunget til å være med på noe som det ikke liker, og det har ikke vært tale om voldtektskultur i barnehagen, tvert imot.
Klaus Sonstad: Hvordan skal man forklare et barn om sex?

Bente Træen: På den enklest mulige og mest konkrete måten. Det er normalt at små barn leker doktor. De fleste har gjort det en eller annen gang. Når de gjør det leker de primært, de imiterer voksne og det de voksne gjør. Når en voksen ser dette fra sidelinjen, får barnet en verdi satt på det de gjør, bra eller dårlig. Barnet vet at dette er noe nytt og annerledes, og er derfor på vakt om hva en voksen mener om den settingen. Det er viktig at man lar barn få holde på.

Det er viktig å forstå at leken har et annet innhold enn den har for voksne. Når voksne leker doktor tenker vi at det er seksualitet. Men et barn har ikke begreper om seksualitet. Barn leker og utforsker. Det voksne ofte gjør er at de putter sitt meningsinnhold over på barnet. Barnet skjønner ikke hva dette er.

Klaus Sonstad: Burde det ikke egentlig hete gynekolog-lek, for det fokuseres mye på underlivet, men det er heller lite lytting på hjertet?

Bente Træen: Ja, det er spennende, for vi kjenner at det kribler. Barn onanerer og kan få orgasme, enten spontant eller ved å onanere. De oppdager samtidig at de er forskjellige, og det er spennende. Der er det viktig at voksne er tillatende for barnet. Det er bra å være positiv, men man skal også sette grenser. De grensene må settes i forhold til tanke om at barnet ikke skal blamere seg. Å onanere er OK, og i samme setting sette grense ved å si at det kan du gjøre på rommet ditt.

Klaus Sonstad: Om en voksen overhører at noen av barna vil leke doktor, men at den ene ikke vil. Hvordan skal man gå håndtere dette?

Bente Træen: Generelt sett så si på en rolig måte at om man ikke vil, så skal man få slippe. Nei betyr nei. På samme måte kan man si at det ikke er lov å stikke blyanter opp i tissen eller rumpa. Men, dette er vanskelig å kontrollere, og man kan ombestemme seg fort. Si til barnet at du skal få sette grenser for hva du vil og ikke vil, og blir du tvunget til å gjøre noe du ikke har lyst til, så gå din vei. Man kan på et generelt grunnlag lære barnet sitt å sette grenser.

Igjen, kommer man over barn i en lek som du som voksen oppfatter som seksuell, så skal man i utgangspunktet la de få utforske dette på egen hånd.
Barna får mulighet til å lære sette egne grenser ved først å finne disse grensene, og så øve seg i å respektere andres grenser i en type lek som har vært naturlig for barn ifra tidens begynnelse, men som især på 90-tallet ble unaturlig, i alle fall for de voksnes tankegang som ble sterkt preget av medias tilspisset skrekkhistorier i forøket salgstall i massive overgrep som ofte ble avslørt som pur hysteri. Som Langfeldt påpeker:
I de siste 20 årene [år 1980-2000] har vi vært mer opptatt av overgrep, hvilket i seg selv har vært nødvendig, enn vi har vært opptatt av det positive med seksualiteten. Vårt positive forhold til seksualiteten var så sårbar at vi ikke greide både å kombinere problematikken omkring overgrep med positive og livsbejaende seksualiteten. [s.53-4]
Når voksne ikke evner å skille på barns naturlig lek og utforskning ifra automatisk overgrep, må vi sette spørsmålstegn på hvor sunne barn man egentlig oppdrar. Hvis barn ikke har lov til utforske kroppen i naturlig lek uten å bli skremt til døde ved å bli kjeftet på for å kunne lære seg at det er "moralsk galt", vil barnet senere hen fortsatt mangle evnen til å kjenne grenser på seg selv og andre, og da på langt alvorligere måte.
Det hender at voksne oppdager barnas seksuelle kultur og at de greier å stelle i stand en masse rabalder i den sammenheng. De eldre barna beskyldes for å forføre de yngre, og i noen tilfeller kan foreldre gå til voldsomme angrep på de eldste. Når de voksne oppdager barnas skjulte seksualliv er det uhyre viktig å avdramatisere dette. Blir barn straffet for å drive med seksuelle leker kan det føre til varige skader, som skyldfølelse og angst for avsløring. Voksne bør tilrettelegge barnas miljø slik at de får muligheter til å ha et privatliv. [s.79] [...] Å få lov til å utforske hverandres seksualitet uten å bli forstyrret burde være en menneskerett for alle barn. […] De kan lære å onanere, lære hva orgasme er, og at det går an å fremkalle seksuelle reaksjoner hos seg selv og andre ved å gjøre sånn eller slik. Barna får speilet sin egen seksualitet og ser at de ikke står alene med sine følelser. [s.78] [...] Det er ikke tvil om at det er positivt for et barn å oppleve et seksuelt forhold til et annet barn. Det skaper større trygghet i barnets allerede usikre seksualitet og vil i mange tilfeller være den eneste bekreftelse barnet får på sine egne seksuelle følelser. [s.69]
Langfeldt referer til en amerikansk forsker, James Prescott, som påviser at manglende nærhet og lystopplevelse under sosialiseringen henger sammen voldelighetsnivået i et samfunn. Han hevder at barn som får lite kroppslig stimulans og dermed avviser kroppskontakt og sexualitet, viser seg å være mer voldelig i deres samværsform enn andre. Barndommens mangler får dermed et utløp i de åpenbare nasjonale konsekvenser som er eksplitt i dagens nyhetsbilde. Vår måte i å sosialisere barn vedrørende kropp, intimitet og sexualitet er ikke ubetydelig og isolert ifra sosiale konsekvenser som angår alle. Behov for nærhet er medfødt, og blir dette behov forvansket ved å påføre barn tabu og skamfølelse som tilvirker usikkerhet, frykt og avstand, får vi et forvansket samfunn. Barn som har lov til å forske på hverandres kropper i naturlig lek innen rimelighetens grenser, vinner bedre grunnlag for livets mellommenneskelige forhold enn de barn som lærer at deres normale sexualitet og lek med andre barn er uønsket, galt og umoralsk forkastlig i de voksnes øyne. Slike barn vil kunne mangle den aldersnaturlige kontakt med andre barn og bli frakoblet kroppslig behov i naturlig nærhet og harmonisk lysopplevelse, noe som kan gjøre sitt til at de erstatter behovet med svært uønsket atferd.

Det sexuelle overgrepet i å nekte barn å onanere
For noen av oss er det en selvfølge å kunne snakke om barn og orgasme, for andre virker det helt uforståelig. Dette henger sammen med at enkelte av oss har opplevd orgasme fra vi var ganske små, mens andre ikke fikk sin første orgasme før i puberteten. Og slik vi selv har hatt det, tror vi at andre har hatt det også. De som kan huske at de fikk orgasme som små, barn, husker også at den var like sterk som den de opplever i dag. Dette tyder på at orgasmens intensitet ikke forandrer seg vesentlig. Samtaler med barn som onanerer og oppnår orgasme, og som fortsetter med dette i puberteten, viser at orgasme ikke endrer seg på grunn av sæduttømming, de opplever ingen forskjell i orgasmens styrke. Riktignok vil våre fantasier og oppfarninger omkring orgasmen kunne forandre seg, men selve lystfornemmelsens styrke synes stort sett å forbli den samme. [s.26]
Langfeldt angriper nådeløst myten som lar oss tro at barn ikke føler sexuell vellyst, og at barns onaniaktivitet skal være ubetydelig eller mindre viktig for barnet enn hva onani og sex er for voksen. Derfor er det mange foreldre som mener at de like godt kan dempe eller undertrykke barnets onani inntil det er "gammel nok", selv om foreldrene ikke handler i henhold til puritansk ideal, men uvitenhet. Problemet er at en slik restriksjon ved å bagatellgjøre, eller "latterliggjøre" barnets onani, kan tilvirke i like stor grad skade på barnet som puritansk sosialisering ved at barnet uansett får negativ feedback på en reell kroppsfølelse – et budskap som får emosjonell realitet. Foreldre bør sette seg bedre inn i hvordan barns kjønnsliv fungerer.
"Vil vi forstå barnets seksualliv, må vi vite noe om hvordan kjønnsorganene virker. Noen tror at barns kjønnsorganer fungerer annerledes enn voksnes. Det er galt. Både barns og voksne kan bli seksuelt opphisset og få orgasme. [s.21] […] Fra to-treårsalderen blir det vanligere at barnet stimulerer seg selv med voksende intensitet. På dette tidspunktet vil enkelte barn også oppnå orgasme. [s.25] […] Det er ingen tvil om at flere og flere barn begynner å onanere nettopp for å oppnå orgasme, mange undersøkelser typer på at omkring halvparten av 12-åringene gjør det. [s.28] […] Puberteten har i seg selv liten innvirkning på den seksuelle aktiviteten, selv om gutter nå få en kraftig økning av testosteronproduksjonen, ser det ikke ut til at dette påvirker den seksuelle aktiviteten i nevneverdig grad. Gutter og jenter som har onanert siden de var små, sier at puberteten ikke medførte noen forandring i lyst eller orgasmens intensitet. Men det finnes andre barn som opplever at all seksualitet begynner på denne tiden, og som tror at det er slik for alle andre. [s.47]
Kroppsfølelsen og gleden ved onani og eventuell orgasme har rent lite med kjønnsmodenhet å gjøre. Sex med seg selv er like givenes for liten og stor. Pubertet betegner bare den utvikling som gjør at sex blir fruktbar i formeringsøyemed. Det er denne delen av sexlivet som gjerne er problematisk for de voksne fordi sex i største grad er lek blant voksne også, en lek som faktisk er mer basert på barnesexualitet enn hva de fysiologiske faktorer som gjør oss fruktbare angår. Hva som er kroppsdeilige ved sex for voksen spiller på de fysiologiske faktorer som vi har med oss fra vår barnesexualitet. Både jenter og gutter kan i mange år før pubertet føle sexuell lyst og ha et ønske om regelmessig å tilfredsstille seg selv orgastisk, for barns orgasme har samme avslappende kroppsfordeler som voksnes. For den prepubertale guttens tilfelle kalles orgasme, "tørr orgasme", men til tross uten ejakulering oppleves det som fullverdig orgasme. Selve ejakuleringen spiller ingen rolle ifra eller til på hvor deilige orgasmen er menn. Når vi forstår barns kjønnsliv bedre uten å være overlatt til uvitenhet og de forestillinger og fordommer som slikt grunnlag gir næring til, blir det moralsk problematisk å forstå det å nekte barn i å onanere å være et mindre overgrep enn det å nekte voksen et sexliv. Onani og orgasme er medfødt biologisk rettighet, og det å nekte et individ sin sexuelle rettighet er per definisjon et sexuelt overgrep. Ved siden av det negative budskap som fester seg for livet ved slikt overgrep, vil overgrepet også frarøve barndommen de rent fysiologiske helsefordeler rundt onani som er like gyldige i barn som voksen. Onani er sunn praksis på atskillige måter, uansett alder.
Sannsynligvis opplever vi den passive seksuelle aktiviteten mange ganger i døgnet nettopp for å holde underlivet i aktivitet. Det er også forskning som viser at sæduttømningen hos gutter er sunt fordi det aktiverer prostatakjertelen. Når vi er seksuelt aktivert er underlivet mer blodfylt, og det er i seg selv en sunn tilstand. [s.24] [...] Vi har lenge visst at seksuelle opphisselse fysisk henger sammen med blodgjennomstrømming i underlivet og orgasme med muskelsammentrekninger i bekkenet. Derfor er det ikke rart at seksuelle problemer kan påvirke disse funksjoner. Det har lenge vært kjent at psykiske forhold kan virke på samme måte andre steder i kroppen. Først i de senere årene har man fått øyne opp for at for eksempel angst for seksualitet får innflytelse på underlivets muskulatur og blodgjennomstrømning. […] Utvilsomt vil det være en god beskyttelse mot underlivsplager å få et godt forhold til underlivet sitt og å holde musklene i form. [s.61]
God sexualhelse begynner med ung og god onanipraksis
Vi blir ikke oppmuntret til å nyte seksualiteten. Barn som onanerer på en lite hensiktmessig måte, lærer ikke noe om hvordan det kan gjøres bedre. Vi opplyser ikke de unge om hvordan de kan gjennomføre det første samleiet på beste måte. Vi lærer ingenting om gjensidig seksuell forståelse og respekt. [s.54]
Det er ingen minstealder på onani og orgasme. Det er mange fordeler ved at både jenter og gutter onanerer i ung alder med positiv forståelse av at det er fullstendig OK å gi seg selv gode følelser, og at det er riktig å gi seg selv kjærlighet. Helsefordelene er lang liste med både fysiologske og psykiske faktorer. Barndomsonani vil også kunne kartlegge potensielle problemer ved sexualhelsen som ellers har fritt spillerom i å utvikle seg til langt større problemer. Også barn kan ha problemer med sexualhelsen, og som de kan få hjelp med - det er faktisk deres rettighet. Overfor barnet selv er dets sexuelle følelser og tanker og problemer like så reelle som sexualitet er det ovenfor voksen.
Det burde være naturlig for oss å tenke at barn også kan ha problemer med å fungere seksuelt. Akkurat som voksne kan de oppleve angstsituasjoner som blokkerer orgasmen. […] Mange barn tror at det skal være slik, hvis de har slike problemer. En pike som hadde onanert siden hun var tre-fire år opplevde i åtteårsalderen en angstsfylt situasjon. Dette medførte at hun utviklet sterke spenninger i muskulaturen. Som 12-åring var hun invalidisert av muskelspenninger, som viste seg å stamme fra angstproblemene hennes. Hun kunne fortelle at orgasmen litt etter litt hadde blitt smertefull, hun hadde aldri snakket til noen om sine vanskeligheter – og hadde heller ikke tenkt å gjøre det. Hun tenkte at det var noe hun måtte leve med. Psykomotorisk avspenning kurerte henne raskt, og smertene i forbindelse med orgasmen forsvant. [s. 70-1] […] Hvis orgasme blokkeres hos mindre barn (tre-fire år), vil symptomene være annerledes. De ytrer seg ofte i form av hyperonani, som det er skrevet lite om i seksualopplysningsbøker. I enkelte medisinske verk beskrives aktiviteten som en uvane, uten at det er gjort noe forsøk på å trenge til bunns i problemet. [s.72]
Hyperonani
En del foreldre kan frykte at barnet blir avhengig av onani og begynner å onanere i utide overalt, noe som ikke passer sosialt inn i vår verden. Foreldre kan ha hørt om hyperonani hos barn, eller at de har et barn som de forsøker å avvende tendensen i å onanere så konstant og lenge på upassende tider. Tidligere har hyperonani vært forstått som et tegn på overgrep når det har hersket uvitenhet om at barn faktisk er sexuelle vesener, men psykologi har gått bort ifra å forstå hyperonani på denne måten. Hyperonani er generelt sett et naturlig tegn på at barnet søker å skaffe seg en orgasme som det vet eksisterer, men som barnet ikke klarer å nå, og føler samme driv etter avspenning som voksen søker den samme tilfredsstillelse. Barn er også kåte selv om de ikke er kjønnsmodne. Kjønnsmodenhet spiller ingen rolle ifra eller til vedrørende sexualitet i menneskets evne i å nyte kroppen.
Når barn som hyperonanerer får støtte i sin seksualitet fra de voksne og samtidig får sitt privatliv respektert, hender det at de når fram til orgasmen av seg selv. Når barnets orgasme kommer tilbake opphører hyperonanien. Barnet får utløsning og føler seg tilfreds på samme måte som de voksne. [s.74]
Den korrekte "behandling" av hyperonani hos barn er derfor ikke å tvinge barnet til å slutte med å onanere. Onaninekt vil gjøre omstendigheten verre, eller få utslag i tilsynelatende helt andre sosiale problemer. Løsningen er derimot å lære barnet å onanere effektivt og hensiktmessig, slik at det orgastiske resultat er sikret.
Hyperonani kan forekomme hos normale gutter og jenter i årene mellom tre og seks, og betyr ikke nødvendigvis at de har psykiske problemer. Normalt vil det ta fem til ti minutter for et barn å fremkalle en orgasme. Uteblir den, kan de holde på i timevis. Blir barnet da avbrutt eller stanset kan det reagere temmelig aggressivt. Foreldre vil beskrive det som om ungen kjemper for å få det til. En nærmere undersøkelse av barn med slike problemer viser at barnet tidligere har opplevd orgasme, men at det av en eller annen grunn har bygd opp en blokkering. Den beste måten å hjelpe barnet på er å la det få være i fred med sin onani og samtidig vise en positiv holdning til det han eller hun holder på med. Det er viktig å snakke med barnet om masturbasjonsteknikken. Vi vet at en viss grad av fysisk stimulering må til for å fremkalle orgasme. [s.72]
Det er mulig at Langfeldt indikerer at noen barn har behov for å bruke vibrator for å vinne orgasmeevnen (tilbake) for å overkomme hyperonani, et redskap som gjør at onanipraksis vil bli effektiv. Vibrator bidrar da med mulighet til å få barnet til å følge en mer strukturert sexualpraksis som ikke kommer i veien for det sosiale liv. Barn som hyperonanerer fordi de føler seg konstant utilfredsstilt og kåte fordi de ikke oppnår ønsket orgasme, og har det med å onanere overalt.
Siden orgasmen fremkalles ved mekanisk stimulering, kreves det en viss teknikk, alle er ikke like velegnede. Hvordan barnet finner fram til en brukbar metode beror ofte på tilfeldigheter. I vår kultur vil de færreste barn få noen veiledning i den beste måten å onanere på. Men enkelte foreldre har fortalt at de syntes barnet måte å onanere på var så dårlig at de viste det en bedre måte å gjøre det på. [s.28]
En god løsning vil da være vibratorbruk, for det foreligger ingen minstealder i bruk av dette helseobjektet overfor egen onanipraksis. Hvis barn har tildelt eget dedikert onaniredskap, vil barn få et positiv budskap og forståelse av at det er naturlig å onanere, og sånn blir sexualiteten effektiv integrert i barnets helhetlige identitetsutvikling og vesen som grunnlag for helse og livskvalitet. Hvorfor skal vi ønske barn motsatt etter at vi har sett hvordan den viktorianske måten har feilet fullstendig med kjedelige sosiale resultater?


Kilder:
-Thore Langfeldt, Barns Seksualitet, Pedagogisk Forum, 2000
-Klaus Sonstad, Barns Seksualitet, NRK, Kos og Kaos, 15.01.2007
-Irene Mårdalen, Seksuelle leker viktig for barn, Magasinet Voksne for Barn, nr.1/08
-Torkjell Winje, Er det fy å leke med tissen?, NRK, Pepper og pasjon, 07.02.2006