28. apr. 2010

Toppløshetens likestilling og tabuet ved offentlig amming

Pupper er kultur
Det foreligger ingen grunnleggende kulturell universalitet i oppfattelse av det erotiske ved pupper. Holdningene overfor pupper varierer drastisk ifra kultur til kultur, og ifra tidsperiode til annen. Det eksisterer samfunn hvor befolkning ikke mønstrer erotisk dimensjon ved kvinnebrystet. I høyslettene i New Guinea finner vi menn som ikke forstår seg på at det skal være noe sexuelt attraktivt ved pupper. Der er toppløse kvinner et daglig syn, og kvinner som amme gris (en investering som øker salgsverdien på svinekjøtt). I Tanzania mener nyikaene at det rett og slett er motbydelig om en mann klår på puppene, og hvis den perverse mannen ikke ønsker å gi seg med å være tåpelig, har kvinnen faktisk god nok grunn til å få innvilget skillsmisse. I M'baka-samfunnet i Sudan er det kun prostituerte kvinner som dekker til puppene. I Japan var kvinnens nakke regnet som mer intim kroppsdel enn brystene, og i Midtøsten måtte kvinnen prioritere å bruke hendene til å skjule ansiktet fremfor pupper og kjønnsorgan hvis hun skulle uforvarende stå overfor en slik sosial klemme.

Formen på idealpuppene har variert betraktelig i det Vestlig samfunn. Særlig på 1980-tallet fikk store pupper ettertraktet status i idealer som for eksempel Samantha Fox. I middelalderen var det små pupper som gjorde saken, og på 1920-tallet var motens idealkvinne faktisk heller å være flatbrystet som mulig. I dag synes det som menn ikke legger så stor vekt på store pupper som et ideal, og vi får stadig flere store pornostjerner som nærmest er flatbrystet.

Pupper har ikke alltid vært så utpreget et erotisk objekt i Vesten, og heller ikke så tabulagt som i dag. I en periode var det sosialt akseptabelt at korsettet ikke skjulte puppene i det offentlige rom. I Paris var det mote selv på 1900-tallet i at brystvortene skulle synes godt under plagget. I den viktorianske tiden inntil 1920-årene var kvinnens ankel og legg betraktet som mer intim del av kvinnekroppen enn hva puppene angikk. Det var direkte ufint hvis kvinnen skulle blotte benene selv om menn nøt godt av friheten som kortbuksen gir. Ved 1850-tallet gikk man så langt at konsertflygler ble tildekket sånn at benene ikke skulle komme til å gi menn assosiasjon med kvinnebein. Det var konsertverten som beordret å kle klaveret for ikke å støte de puritanske sinn. Musikkelskere ofret derfor gladelig lydkvalitet for å kunne tilfredsstille fullstendig irrasjonelt sosialt tabu, selv om det var mange pianister som klagde og komponister som rev seg i håret (blant annet Robert Schumann).

I dag har legevitenskapen notert seg at mannens bryst eier samme erotiske kapasitet som kvinnens. Faktisk skal menns brystvorte være mer sensitiv erogen sone enn kvinnens. Undersøkelser indikerer at kvinner i like stor grad er erotisk tiltrukket av menns bare overkropp som menn er av kvinners. Likevel er det kun kvinner som er tvunget til å skjule brystet for sosial anstendighets skyld. Til tross at kvinnens bryst er grunnleggende anatomisk identisk med mannens, og begge kjønn kan produsere melk, og at verken mannens eller kvinnens bryst er mer eller mindre erotisk objekt for det motsatte kjønn, er det likevel kun kvinnebrystet som er betraktet som utelukket sexuelt organ. Sånn blir kjønnsdiskrimineringen oppretthold på en måte som ikke kan rettferdiggjøres rent biologisk og psykologisk, men bunner derfor i et mytisk tabu. Særlig i USA er det lagt stor moralsk vekt på å skjule denne kroppsdelen ved kvinnen.

Puppers rolle i paternalistisk samfunnsorden
Historisk sett har mote og lovgivning vært understøttende bidrag i kvinneundertrykkelsen. Ved midt av 1800-tallet var det et smalt liv hos kvinnen som definerte skjønnheten. For å leve opp til idealet snørte kvinner seg inn i helseskadelige korsett. I tillegg bar kvinnen opp til femten underskjørt og krinoline under skjørtet som ellers rakk til gulvet. I siste halvdel av århundret måtte kvinner i tillegg bære metallbøyler og kø for å tilvirke større fylde. Vekten av påkledningen nærmet seg ti kilo. Følgelig ble kvinner drastisk bevegelseshemmet og kom til å lide av svekket vitalitet, noe som ga grobunn til forestillingen om "det svake kjønn". I tillegg skader korsettet brystets indre fysiologi, og gjorde amming umulig, og en oppgave som ble overlatt til en amme. Det bidro til å styrke i den dannede klassen det moderne tabu omkring offentlig amming. Bruk av amme var vanlig for kvinner av høy sosial status helt fram til begynnelsen av 1900-tallet, men melkeerstatning gjorde yrket overflødig i Europa. I eldre tider var det vanlig at kvinner av høy status, spesielt adelen, overlot amming til ammer, og en av grunnene var at kvinnen etter en fødsel skulle bli fruktbare igjen så raskt som mulig.

I vår paternalistiske samfunnsorden har generell undertrykkelse av naturlig nakenhet vært en av de fremste metoder i å kontrollere kollektiv meningsdannelse, og derfor individuelle skjebner. Individer som våger sosial nakenhet oppdager ofte at de progressivt kutter de bånd som så usynlig har preget, styrt og begrenset dem emosjonelt i kraft av sosiale roller implisitt i klesdrakt og kjønnstabuer som de ikke har satt spørsmål ved tidligere. Undertrykning av naturlig nudisme (spesielt kvinnelig) paret med en generell aksept av pornografisk fremstillinger av kroppen, samt motens krav, synes for mange mennesker å spille ubetydelig sosial og politisk rolle i den større sammenheng. I virkeligheten tilvirker skjevheten mellom aksept av kommersiell nakenhet, og sterk begrensning av naturlig kroppsfrihet, en usunn struktur av undertrykkende forestillinger og falske forventinger som angår de helt store helsespørsmål i menneskets liv på flere betydelige områder. I den Vestlige kultur kan man godt blotte pupper for å selge biler, drinker og andre kommeriselle produkter, mens kvinner som ønsker å være toppløse på stranden eller i egen hage for bekvemmelighetens skyld kan bli anmeldt og botlagt fordi de blir forstått som uanstendig av personer som likevel ofte kjøper pornoblader. Det er kanskje sistenevnte produkt som i stor grad har gjort sosial kroppslig handlingsfrihet automatisk "uanstendig", især hvis det individ som føler seg støtt ikke er vant med naturlig nakenhet i sosialiseringen, i og med pornografi alene har vinklet nakenlivet inn i snever akseptramme med tanke på spesifikk respons. En slik tilspisset og ensidig bakgrunn i møte med nakenhet kan enkelt gjøre menneske sosial umoden i henhold til naturlig nakenhet.

Den diskrete kriminalisering av toppløse kvinner i naturlig situasjoner indikerer et samfunn som grunnleggende sett har kommet til å betrakte kvinnekroppen som et umoralsk objekt. Når piker ifra seksårs alderen eller i USA allerede ifra ettårs alderen, er påtvunget en meningsløs bikini for "anstendighetens skyld", og BH lenge før fysiologisk nødvendighet, er det krystallklare budskapet ikke begrunnet i påstått helsemessig faktor, men rett og slett at det er potensielt moralsk galt og forbrytersk å være jente – for jenter får med seg at gutter ikke er pålagt slikt krav, tvert imot. Krav om å skjule brystkassen så fram vi ikke er gutt eller mann, er nedvergende og diskriminerende overfor både pike og kvinne, og styrker den implisitte tankegang bak det paternalistiske system. Pussig nok kommer slik negativ tankegang vedrørende hva som ellers burde være naturlig ved nakenhet ofte fra kvinner som søker å likestille seg med menn ved å konkurrere i den paternalistiske samfunnsordning. Feminister som angriper naturlig nakenhet og kroppsfrihet i pakt med naturen, angriper faktisk den reelle likestillingen. Menn eier den generelle rettighet i å skjule eller blottlegge brystet alt ettersom hva som faller seg praktisk og komfortabelt; kvinner i Vesten eier ikke denne sosiale rettighet. At kvinner kan være toppløse på visse av de få avgrenset strender, er i grunn ingen stor seier i hva som i utgangspunktet skulle være temmelig opplagt som naturgitt frihet i medfødt menneskerettighet. Menn kan nyte sol, vann og vind toppløse overalt; kvinner er ikke privilegert denne naturlige frihet til tross det er temmelig få menn som ikke hadde kjempet hardt hvis deres rettighet skulle vært i fare for å gå sosialt tapt. Hvorfor kan kvinner ikke nyte samme praktiske fordeler ved å være toppløse med nøyaktig de samme gevinstene som menn? Undersøkelse viser som nevnt at kvinner er like tiltrukket av menns bryst som menn er av kvinners, så her foreligger det ingen moralsk forskjell eller "urettferdighet". Eller er det sånn å forstå at denne sosiale kjønnsubalanse i kroppsfrihet er aktivt oppretthold fordi pupper ellers hadde tapt rollen som det "magiske formular" som industriene trekker full utnytte av ved å være i stand til å egge menns umodenhet ved mangel på sosial nakenhet, og enkelt vekke nysgjerrigheten i erotisk retning som "spennende" salgsprodukt?

Påbud om at kvinner skal tildekke puppene i det offentlige rom er et høyest åpenbart trekk for manglende kroppslikestilling, en mangel som nødvendigvis nedverger kvinners opplevelse av seg selv som individ ifra ung alder. I århundrer har menn holdt makt i hevd ved å konstruere og styrke forestillinger ved å konstituere lover som fremmer de ønskede kjønnsresultater. Mannens syn på kvinnens "hemmelige bryst" er essensielt mannens behov i å definere kvinnen i eget bilde. Hvis kvinnen ikke står med lik fot i å definere bildet av henne, må mannens forståelse av kvinnen alltid være tilsvarende umodent. Problemet er at kvinner gjerne faller for menns umodne kvinnesyn i den sosiale likestillingskamp i rammen av paternalistisk samfunnstenkning. Det paternalistiske grunnsyn er i stand til å skape et umodent kvinnesyn ikke kun hos menn, også hos kvinner. I århundrer har dette samfunnssyn dømt kvinnen i å forbli et sekundærvesen, et redskap som er formet for mannens produktivhet og effektivitet, ikke de feminine verdier som helhetlig omsorg og livskvalitetssikring.

Lover og normer som forbyr kvinner i å lufte overkroppen på lik fot med menn er basert på den antatte responsen som kvinnekroppen har på menn, og et ønske om å kontrollere denne reaksjon hensiktmessig i lønnsomme situasjoner og omstendigheter. Lovene er formulert fra mannens synspunkt, og har alltid ignorert kvinners naturgitte holdninger overfor egen kropp. Samfunnet har gjort henne fremmed overfor seg selv. Det er få kvinner som ikke innerst inne ønsker å ha like stor grad kroppsfrihet som menn vedrørende komfort og livskvalitet. Man hevdet så lettsinnet at toppløse kvinner i sosialt anliggende skal få menn til å gå amok, og vi hører ofte det synspunkt at kvinnens nakenhet er som å skulle invitere menn til voldtektsfest. Det man er blindt for ved et slikt "argument", er at denne fryktede respons (som ikke setter menn i avansert lys) vil være som direkte følge av kulturell tabu og forbud imot naturlig toppløshet og nakenhet som hadde utbalansert den snevre nakenramme som massemedia og pornografi assosierer toppløshet og nakenhet med. Det er når kvinner nekter å akseptere det kommersielle behov for kvinner å forbli tildekt for å gjøre nakenhet til "mannens hemmelig drøm", at kvinner oppnår gjennomslagskraft i kampen om reell kroppslikestilling ved å utfordre defekten i de paternalistiske forestillinger om kvinnen. Dermed blir den moralske byrde i å være ansvarlig og anstendig i møte med den naturlige kropp skjøvet over på menn, ikke kunstig lagt på kvinnens skuldre som ansvarsfrabeskrivelse.

Ikke har paternalistiske lover kun berøvd kvinnens rettighet i å bestemme over egen kropp, men gitt spillerom til "lovlige unntak” hvor kvinnekroppen kan utnyttes på spekulativ måte i å forføre konsumere til større omsetning. Kvinnelig toppløshet forstås som upassende på de mange strender hvor toppløshet egentlig skulle vært det mest naturligste i verden. Toppløshetens tabu eksisterer til tross overflod av nakenbilder vi ser overalt i reklame og pornografi, ja, ved kiosken ved siden av stranden. Undertrykkelse av normal og sunn kvinnelig nudisme vil alltid fremme pornografi, ikke omvendt! Å bruke kvinnekroppen i kommersielle spesialramme tilpasset menn i stedet for at vi sosialt kan lære oss å takle nakenhet på mer moden og avansert måte ifra barnsben av, vil foreligge som en konstant kulturelt fravær som alltid holder kvinnens naturgitte rettighet i sosialt sjakk.

Vi gjør ingen anslag imot pornografi i uttrykksfrihets ånd, men påpeker at det å akseptere pornografiens underliggende forestillingsverden som argumentasjon imot den naturlige toppløshetens ytringsrett, nettopp er den innstilling som gjør pornografi skadelig. Når unge mennesker ikke har fått lov til å vinne naturlig erfaring med sosial nakenhet, men opplever senere at nakenhet er akseptert kun i kommersiell erotisk setting, genererer dette møte med nakenhet en uheldig mental holdning som implisitt begrenser kvinners kroppsrettighet i samfunnet. Det er omstendelig å bryte ut av denne sirkel fordi den kommersielle standard i reklame og pornografisk verden tenderer å gjøre sitt til at mange kvinner forblir emosjonell uvillige i å frigjøre seg i rekreasjon hvor mye hun egentlig ønsker seg slik livskvalitet. En mer avbalansert fordeling av råderett vedrørende sosial kroppsfrihet hviler derfor i enda større grad på aksept av nudisme under barnets sosialisering. Det er sånn samfunnet gradvis vil vinne større modenhet og fornuft rundt hva som er naturlig ved nakenhet. Det er ikke den feministiske puritanske, nytteløse kamp imot pornografi som vil vinne samfunnet en kroppslig fornuftig likestilling, men hvordan vi som moderne foreldre kultiverer barna i å anse det selvfølgelige ved kroppslig likestilling. Det er de paternalistiske holdninger som ligger til grunn for pornoindustrien enorme suksess som er problemet, ikke pornografi i seg selv. Den pornografiske verden og den kommersielle nakenhet hadde ikke hatt dagens kunstige markedshold hvis naturlig og usjenert nakenhet var integrert i vår sosialisering, først og fremst i hjemmet.

Samfunnssystemets kontroll over kvinnens nakenhet er i stor grad fastholdt i den sosiale holdning at pupper skal være et objekt skapt for at menn skal respondere sexuelt. Det finnes det ingen bevis på skal være tilfelle, selv om Vestens kultur for tiden synes at det er en utmerket ide. Dermed er jenter allerede ifra brystutviklingens start sosialt tvunget til å føle seg verdt og elsket i henhold til de reaksjoner deres kropp fremkaller hos menn innen svært snevre rammer. For å opprettholde det paternalistiske systemet, er det vitalt at det er mannens synspunkter som er bestemmende for når og hvor disse reaksjoner skal finne sted, noe som derfor understøttes kommersielt fra alle kanter som svært inntektsinnbringende prosjekter. Mannens forestilling om kvinnens pupper er kodifisert i regler og lover som har økonomisk relevans for utallige bedrifter. Fordi kvinnen i det paternalistiske systemet grunnleggende sett er betraktet å være mannens sexobjekt og eiendom (hvor godt skjult holdningen enn er blitt i subtile omformuleringer som "kvinnes makt over mannen"), må kvinnen være regulert som et objekt som opphisser mannen nettopp i de rammer som vil være mest lønnsom for systemet som helhet. Ved å forsterke kvinnens sosiale rolle som "kontrollert fristerrinne", skyver man mannens resulterende umodenhet vedrørende nakenhet over på kvinner ved juridisk å hevde at det er kvinnen som framprovoserte ukontrollbar lyst i mannen hvis hun skal ha handlet utenfor akseptert ramme, og samfunnet tenderer så å unnskylde mannens oppførsel ved å legge skyld på den frihetselskede kvinnen som i grunn søker likestilling i all naturlighet. Å sanksjonere mannens ”ukontrollerte lyst" ved å gjøre kvinnens naturlige frihet til "fristerrinne", underbygger selve systemet en forestilling om at overgrep på kvinner er det uunngåelig resultat hvis likestilling vedrørende toppløshet og kroppsfrihet skulle være virkelighetsgjort. Sånn blir den paternalistiske mentalitet oppretthold i begge kjønn ved en felles fryktholdning som kun kan lede til større umodenhet og mer pornografisk makt. Likevel er denne påståtte, umodne respons i menn - som merkelig nok sjeldent finner sted i nudistiske samhold og samfunn - kunstig framdyrket ved en manglende erfaring omkring nakenhet under tidlig sosialisering, derfor også en betinget sirkulær effekt som det er mulig å bryte ut av ved å gjennomskue den irrasjonelle natur av de kulturbevirkede tabuer som vi lar oss emosjonelt beherskes av.

Amming og tabu
Det er lovlig å stille ut pornomagasiner i dagligvareforretning overalt. Det er forstått som indisponert atferd å gi barn bryst utenfor hjemmets fire vegger på svært mange steder i den Vestlige verden, selv om Norge er blitt mer liberal. I Norge kan man faktisk ta ut hele puppen under amming. Det kan man ikke i USA, hvor man må dekke til puppen etter beste evne for ikke risikere å bli anmeldt av alle dem som faktisk ønsker å bry seg om ammingen som deres gode samfunnstjeneste - altså å anmelde, ikke ammingen.

Hvor naturlig det enn er å gi sultent barn morsnæring, er handlingen betraktet som støtende, derfor umoralsk i det offentlige rom. Hvor kroppsfremmed kan et samfunn bli før man oppdager at man sager over den grein som vi alle sitter på? Selv i middelalderen var det vanlig at kvinner ammet barn åpenlyst i kirken, for kirken var nemlig ett av de stedene mødre samlet seg for å amme. At det moderne samfunn til tross kommersiell nakenhet overalt faktisk er mer tabubelagt overfor hva angår selvfølgelig nakenhet mer enn hva som kan hevdes om tidligere historiske perioder fram til viktoriansk tid, er en kjensgjerning verdt å grunne over. Vi priser oss å være mer opplyste enn noen sinne i de materialistiske vitenskaper som for eksempel darwinismen, hvor samfunnsorden skal ha overvunnet det irrasjonelle ved overtro og religion, men naturen som faktisk definerer oss selv umiddelbart fysisk vil vi plutselig ikke ha noe mer med å gjøre! Mange responderer med avsky og kvalme hvis de er så uheldige i å få et glimt av en mor som nærer sitt barn ute i en park. En grunn til slik kvalme og avsky må være at puppene med tiden er blitt sterkt og ofte enerådende knyttet opp til tanker vedrørende erotikk og sex, sånn at mange individer med ensidig kroppssyn respondere negativt på selve bildet av barnet i kontekst med pupper. Vi kan for enkelhetens skyld redusere denne reaksjonen og holdningen til den type umodenhet som i stor grad et resultat av en type sosialisering hvor nakenhet og sexualitet er tabulagt i utgangspunktet. Slike kunstige kroppsholdninger var fremmed og fjernt i samfunn og familieliv for ikke så mange hundre år siden, hvor familier ikke hadde den "luksus" å skjule nakenlivet for barna i de små kår, og kjente heller intet pålagt behov i å beskytte barna overfor hva naturen så medfødt presenterer. Det er en helt moderne ide at barn skal ta skade av å lære om deres egen medfødte natur, og slik fremstår menneske som det rareste pattedyr i verden. Noen er glad i å fremme den ide at dagens samfunn er mer frisinnet i henhold til kropp og sexualitet enn tidligere, men forestilling tyder dessverre på temmelig manglende historisk innsikt.

Kroppslig likestilling begynner i hjemmets nakenkultur
I 1991 under Golfkrigen ble kvinnelig soldater i den amerikanske hæren beordret ikke å bruke t-sorte for ikke å fornærme de allierte fra Saudi-Arabia. Kvinner (ikke menn) ble dermed pålagt å anvende en komplett militærdrakt i heten. Reell likestilling er avhengig av å etablere naturlig gjensidig kroppsrespekt. Jo flere toppløse jenter og kvinner som det i all naturlighet og selvfølgelighet er å finne på strendene, jo nærmere har samfunnet kommet i mål vedrørende likestilling, altså i naturlig praksis. Kroppslig likestilling begynner i hjemmet ved å lære barn korrekt holdning overfor egen og andres nakne kropp. I grunn behøver barn ikke å lære seg korrekt kroppsholdning, som stort sett er medfødt og naturlig inntil sosial avlæring, ofte på brutal måte. Kunsten i å respektere andres kropp og grenser vil barn mangle en kultivering i så lenge kroppen konstant er påkledd og derfor skjult overfor hverandre. Når plagg anvendes selv i situasjoner hvor det burde være selvfølgelig for barn å være naken, vil slik praksis generere et negativt kroppsbudskap som tilvirker sosiale konsekvenser. Den beskyttelse som vi trodde at vi påførte våre barn overfor deres og andres kropper og sexualitet blir høstet som flere av samfunnets problematiske avmektighet. Disse folkeavmektigheter fortoner seg som uunngåelige i samfunnet fordi vi har et økonomisk system som opprettholder disse virkninger som levebrød som krever ofre i klienter. Vi misbruker heller det sterke sikkerhetsnettet i stedet for å forebygge.