11. feb. 2010

Pedofili, hebefili, pederasti og nepiofili - opprydning i termer

Uansett om man taler for eller imot en sak, forutsetter enhver intelligent debatt å være enige om begrepsbetydningene i de saksord som benyttes, ellers resulterer påstander i forbiprat og forvirring. I dag synes det å foreligge babelsk forvirring rundt ordet "pedofili", og en påfølgende uklarhet som har lov til å sløre saksanliggender vedrørende juridiske spørsmål, forskningsresultater, diskusjon vedrørende sexuell lavalder i seg selv, og andre aktuelle moralske temaer. Som sådan representerer dette skriv ingen pro-pedofilisk manifest, men en lenge påkrevd begrepsopprydning som grunnlag for intelligent samtale i mange relevante sosiale spørsmål. Vi er ikke ute etter å renvaske noen grupper ifra eller til, og mener at de norske lover må respekterers.

- I -

Pedofili – sexuell tiltrekning av barn under 13 år
Selve ordet pedofili kommet fra det greske, paidophilia (παιδοφιλία): pais (παις, "barn") og philia (φιλία, "kjærlighet, vennskap"). Begrepet paidophilia ble først brukt av greske poeter enten i stedet for eller et alternativ til paiderastia (pederasti).[1]

I dag betegner pedofili den preferanse hvor en person er tiltrukket av intim, erotisk eller sexuell aktivitet, fysisk og/eller forestilt, med små barn. I Vestlige samfunn er pedofili nærmere bestemt sexuelle fantasier eller sexuell omgang med prepubertal barn yngre enn 13 år av et individ på 16 år eller eldre. For å forstå pedofile personer er det foreslått flere systemer hvor man deler pedofili i underpreferanser som angår bestemte aldergrupper eller utviklingsstadier, kjønn og type sexuell aktivitet ifra nonkjønnslig berøring til samleie. Å kategorisere pedofile under én og samme bås synes ikke å gi mening, og kommer til kort på flere uheldige måter.
Det finnes mange typer pedofili. Noen blir seksuelt opphisset av begge kjønn, andre bare av det motsatte kjønn, mens andre igjen har en homoseksuell pedofili. Innenfor disse tre forskjellige kategoriene finnes det igjen ulike seksuelle forhold. Svært mange pedofile har et slags fetisjistisk forhold til barn. Enkelte blir stort sett seksuelt interessert i alle barn, uavhengig av hvordan barna er, mens andre forelsker seg i ett barn og kan ha et forhold som varer over flere år. [Sexologi, s 212]
De fleste pedofile foretrekker barn av det motsatte kjønn, men vedrørende kvinnelige pedofile finnes det nok stort mørklagt antall:
Det finnes både menn og kvinner som er seksuelt tiltrukket av barn, men vi hører mest om menn som er pedofile. Det er lite publisitet omkring kvinnelig pedofili, og dette kan blant annet henge sammen med at den seksuelle opphisselsen hos kvinner ikke er synlig med noe ytre tegn, som ereksjonen hos menn. Pedofili avsløres jo som regel enten ved at den voksne er synlig seksuelt opphisset eller ved at barnet blir seksuelt stimulert. [Sexologi, s. 211]
Omfang pedofili er ikke kjent med sikkerhet. Noen studier har avdekket at minst 1/4 voksne menn kan ha opplevelse sexuell tenning i relasjon med barn.[2][3] Det er vanskelig å kartlegge fordi det ikke fins allmenn definisjon på pedofili – dette ordet synes å bety så mangt ifra individ til individ. I en amerikansk undersøkelse blant 80 menn, oppviste 32,5 prosent sexuell opphisselse av å se pedofilt erotisk materiale med en opphisselse som var like stor eller oversteg opphisselsen av å se tilsvarende material med voksne. Likevel var det kun 20 prosent av de 80 som innrømmet viss tiltrekning til prepubertale jenter.[4]  Enkelt kan vi si at rundt 20 prosent av befolkningen (menn og kvinner) er fysisk tiltrukket barn i prepubertal alder (8 til 12 år). Om vi også regner med barn mellom 13 og 16 år (korrekt betegnelse er da hebefili), vil prosentandelen naturligvis være betydelig høyere. Det er rimelig å anta at kun liten prosentandel (kanskje mellom 0,2 prosent og 0,5 prosent av den totale befolkningen) er eksklusivt tiltrukket barn. Til tross flere undersøkelser avslører høyt antall menn og kvinner som tenner sexuelt på barnlig trekk på én eller annen måte, er pedofili som helhet definert som parafili (sexuell perversjon) med egen sykdomsdiagnose. I standard diagnosehåndbøker som:
  • DSM IV (Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, 4. revisjon), utgitt av the American Psychiatric Associationog, og;
  • ICD-10 (International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems, 10. utgave), utgitt av Verdens Helseorganisasjon (WHO),
er pedofili klassifisert som psykisk lidelse, og en person som lider av sykdommen kalles "pedofil". I Norge brukes DSM som supplement til ICD, og somatiske og psykiatriske diagnoser settes etter dette system. I ICD-10 (§ F65.4) er pedofili definert som:
En seksuell preferanse for barn, gutter eller jenter eller begge, vanligvis i prepubertal eller tidlig pubertal alder". [World Health Organization, International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems 10. § F65.4]
I DSM-IV-TR 302.2 Pedophilia, er diagnosekriteriet for pedofili:
A. Over a period of at least 6 months, recurrent, intense sexually arousing fantasies, sexual urges, or behaviors involving sexual activity with a prepubescent child or children (generally age 13 years or younger).

B. The person has acted on these urges, or the sexual urges or fantasies cause marked distress or interpersonal difficulty.

C. The person is at least age 16 years and at least 5 years older than the child or children in Criterion A.

Note: Do not include an individual in late adolescence involved in an ongoing sexual relationship with a 12- or 13-year-old. (s. 527) [American Psychiatric Association (2000). Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (fourth edition)]).
Hvorfor akkurat 6 måneder? Hvorfor akkurat eldre enn 16 år? Er man ikke pedofil om man som 15-åring skulle like en 9-åring? Dagens 15-åringer har jo vanligvis fått etablert sexuell preferanse. Hvorfor er ikke en 14-åring som liker en 7-årring på diagnostisk lik fot som en 16-åring som ser det erotiske i en 10-åring? Og hvorfor en insistering på ikke å inkludere eldre ungdom som har forhold til 12-13 åringer? Thore Langfeldt, som er ekspert i disse spørsmål, hevder:
De fleste pedofile oppdager sine pedofile følelser allerede tidlig i ungdomsalderen eller også før. Men det finnes enkelte pedofile som først oppdager det i voksen alder. [Sexologi, s. 214]
Og hva gjør sexuelle legninger i en manual over psykiske lidelser? I ICD-10 finner vi F65.4 Pedofili under kode F65, Forstyrrelser i sexuelle objektvalg. Andre forstyrrelser som oppregnes er fetisjisme, fetisjistisk transvestittisme, blotting, kikking og sadomasochisme. Hvorfor er sexuelle orienteringer, objektvalg og handlinger regnet som forstyrrelser? Hadde disse sexuelle orienteringer, objektvalg og handlinger vært problematiske for individet hvis det sosialt ikke hadde vært problematisk? Flere av disse "patologiske problemene" kan neppe være psykisk problem i et samfunn hvor sosial nakenhet er normen. Er det slik at ICD og DSM har feil perspektiv basert på forestillingen om at våre egne øyeblikkelige sosiale normer er korrekt fasit på sunnhet? Kan det være slik at det ikke finnes avvikende sexualitet rent patologisk, men asosiale sexuelle handlinger i henhold til en rådende norm? Studerer vi andre kulturer, er det mye som tyder på at problemet ikke er selve legning eller objektvalg, men vår forståelse av sexualitet som sosialt fenomen. Hva som regnes som helse og sykdom varierer mellom ulike kulturer, og oppfatningene endres også over tid da ethvert begrep om helse og sykdom refererer til sosiale normer i hva folk anser for å være normalt eller ønskelig. Disse normative vurderingene er derfor innebygd i selve sykdomsoppfatningen, og blir således til et sosialt og kulturelt kjennetegn ved det samfunn hvor disse oppstår og inngår i.

Kilder:

[1] Liddell, H.G., and Scott, Robert (1959). Intermediate Greek-English Lexicon. ISBN 0-19-910206-6
[2] Freund, K. and Costell, R. (1970). The structure of erotic preference in the nondeviant male. Behaviour Research & Therapy 8 (1), 15-20.
[3] Quinsey, V. L. et al. (1975). Penile circumference, skin conductance, and ranking responses of child molesters and 'normals' to sexual and nonsexual visual stimuli. Behavior Therapy. 6, 213-219.)
[4] Gordon C Nagayama Hall, Richard Hirschman, Lori L. Oliver, Sexual Arousal and Arousability to Pedophilic Stimuli in a Community Sample of Normal Men, Kent State University, Behavior Therapy 26, 681-694, 1995.


Fetisjer blir friskmeldt
Den 2. februar 2010 meldte Dagens Medisin at helsedirektoratet har besluttet at enkelte diagnosekoder gjøres ugyldige for bruk i Norge ved å endre den norske versjonen av ICD–10. Diagnosene som fjernes ved disse endringene er:

(Klikk på skjemaet for større versjon)

Vi ligger ett år etter svenskene med disse forandringene, som har til hensikt å svekke den allmenne oppfatning om at enkelte sexuelle preferanser, sexuelle identiteter og kjønnsuttrykk kan ses på som en sykdomstilstand. Diagnoseutvalget, Revise F65, til Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH), er tilfreds med denne forandringen. Leder Svein Skeid i Revise F65 sier:
Helsedirektoratets vedtak er en viktig menneskerettighetsreform for en betydelig minoritet i samfunnet. Vedtaket er etter vår vurdering en naturlig oppfølging av myndighetenes mangeårige folkehelsearbeid for å bedre levekårene for seksuelle minoriteter. Helsedirektoratet tar konsekvensen av sine egne strategi- og handlingsplaner om identitetsbyggende arbeid og økt selvrespekt som et viktig helseforebyggende virkemiddel. Nå ser vi at dominobrikkene faller i land etter land. Dette gir inspirasjon til å gå videre overfor Verdens Helseorganisasjon, som for tiden reviderer diagnoselisten ICD.
Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen sier direktoratets mål er å svekke oppfatninger om at enkelte seksuelle preferanser, seksuelle identiteter og kjønnsuttrykk kan sees på som sykdom.
Vi mener at det ikke er grunnlag verken i dagens samfunn eller helsefaglig tenkning for å klassifisere disse diagnosegruppene som sykdom.
For å forstå hvorfor sexualitet kunne havne på slik liste i første omgang, må vi forstå blant annet hvilken innflytelse legestanden fikk på samfunnsutviklingen, og hvordan viktoriansk moral ble blandet sammen med helse og hygiene - og det er i grunn en sammenfløkt historie.


Kilde:
Anne Grete Storvik, Sadomasochisme ikke lenger en sykdom, Dagens Medisin, uavhengig nyhetsavis for helsevesenet, 02-02-2010.


Richard von Krafft-Ebing
Richard von Krafft-Ebing (1840-1902) er tyskøsterriksk psykiater. Hans mest kjente verk er Psychopathia Sexualis fra 1886, som er ment som rettsmedisinsk referanse for leger og dommere. Boken er blant første i sitt slag som behandler temaer som viktigheten av klitorisorgasme og kvinnens sexuelle nytelse, saksbehandling av mentale tilstander hos sexuallovbrytere, og homofili. Gjennom hans forskning fram til utgivelsen av boken, hentet han saker fra blant annet rettssystemet som sammen med hans grunnidé gav ham hans definisjoner av sexuelle perversjoner et felles trekk: at disse hadde opprinnelse i sykelige mentale tilstander. Krafft-Ebing mener at sexuelle perversjoner, spesielt homosexualitet, var en medfødt, mental defekt som kunne mildnes/kureres ved hypnose. Han beskriver også andre sexuelle minoriteter, blant annet sadisme og masochisme. Faktisk er det han som fant på ordet sadisme (fra Marquis de Sade), og masochisme (fra forfatteren, Leopold von Sacher-Masoch). Selv om han modererte hans oppfatning senere, ble det temmelig upåaktet. Psychopathia Sexualis er en av de aller mest innflytelsesrike vitenskapelige bøkene om menneskelig sexualitet før Freuds verker, med innflytelse langt inn i det 20. århundret.

Også begrepet paedophilia erotica ble lansert i boken. Voksne mennesker som var sexuelt tiltrukket av barn delte han inn i tre grupper med følgende karakteristika (andre forskere bruker egne begreper for Krafft-Ebing-kategoriene):



Fordi tiltrekning til mindreårige er mer vanlig blant unge mennesker, noe som gjør at definisjonene pedofil også inkluderer mange tenåringer og prepubertale, ønsker enkelte moderne eksperter å spesifisere at den sexuelle interessen må være relatert til barn som er minst 5 år yngre enn personen selv. Denne tretypemodellen, sammen med de grunnleggende mentale og behavioristiske ulikhetene mellom de tre typene, ble empirisk bevist blant annet av Kinsey, og;

-Howells, K. Adult sexual interest in children: Considerations relevant to theories of aetiology, Adult sexual interest in children, s 55-94 (1981).
-Abel, G. G., Mittleman, M. S., & Becker, J. V. (1985). "Sex offenders: Results of assessment and recommendations for treatment." In M. H. Ben-Aron, S. J. Hucker, & C. D. Webster (Eds.), Clinical criminology: The assessment and treatment of criminal behavior (s. 207-220). Toronto, Canada: M & M Graphics.
-Knight, R.; Rosenberg, R.; Schneider, B. (1985). "Classification of sex offenders: Perspectives, methods, and validation" In -A. W. Burgess (Ed.) Rape and sexual assault: A research handbook (s. 222-293). New York: Garland.
-Edward Brongersma (1990): "Boy-Lovers and Their Influence on Boys: Distorted Research and Anecdotal Observations" In Journal of Homosexuality 20 - 1/2
-McConaghy, Nathaniel (1993). "Sexual Behaviour: Problems and Management", 312, New York: Plenum
-Ward, T., Hudson, S. M., Marshall, W. L., & Siegert, R. J. (1995). "Attachment style and intimacy deficits in sexual offenders: A theoretical framework." In Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment, 7, 317-334.
-Hoffmann, R. (1996). "Die Lebenswelt des Pädophilen: Rahmen, Rituale und Dramaturgie der pädophilen Begegnung" (Paedophile conduct: Context, rituals, and choreography of paedophile contacts). Opladen: Westdeutscher Verlag
-Seikowski, K. (1999). "Pädophilie: Definition, Abgrenzung und Entwicklungsbedingungen" ("Paedophilia: Definition, distinguishing features, and aetiology") In Sexualmedizin 21, s. 327-332

Selv om modellen er påvist i å fungere i kategorisering, har Krafft-Ebing likevel grunnet forskningen på et snevert utgangspunkt. Krafft-Ebing skriver i boken Pshychopathia Sexualis:
Kjærlighet kan bare eksistere mellom personer av ulik kjønn som er i stand til samleie.
Denne uvitenskapelige moraldefinisjonen ligger altså til grunn for å klassifisere og katalogisere alle typer sexuelle avvik i sykdomsbetegnelser. Det inkluderer:

  • Paradoxia, sexuelt begjær på den gale tiden i livet (barndom og alderdom).
  • Anesthesia, utilstrekkelig begjær.
  • Hyperesthesia, for mye begjær.
  • Paraesthesia, sexuelt begjær for det gale målet eller objektet (som blant annet inkluderer homosexualitet, fetisjisme, sadomasochisme og pedofili).
Krafft-Ebing mente at formålet med sexuell lyst er forplantning, og at enhver form begjær som ikke går i retning av dette endelige mål, er perversjon basert på sykdom. Voldtekt er avvik, men ingen perversjon da det kan resultere i graviditet. Videre anså han kvinner som sexuelt passive, og han skisserte ingen kvinnelige sadister eller fetisjister i casestudiene. Atferd som er klassifisert som masochisme hos menn, ble kategorisert hos kvinner som "sexuell bondage", som ikke er perversjon da det ikke står i veien for formering.
At en fetisj kan stå i veien for samleie, er et sentralt argument i oppfatningen av at fetisjisme er patologisk. Dette reflekterer en tradisjonell holdning til de typer sex som ikke har formering som hensikt, et standpunkt som for det meste er forlatt i dag. For eksempel ses ikke oralsex lenger som abnormt, og homoseksualitet ble avdiagnostisert for mange år siden.

I F65 fremsettes en dårlig underbygget påstand om at fetisjister nesten utelukkende er menn. Den påstanden er antakelig basert på gamle data fra psykiatriske rapporter samt populære romaner fra det nittende århundre. I min praksis, og ellers, har jeg møtt flere kvinner som får seksuelt kick av å ha på seg herreunderbukser. Dette må bety at enten har virkeligheten forandret seg, eller at de gamle dataene ikke var representative. Diagnosesystemet må revideres slik at det avspeiler virkeligheten.

En gammeldags holdning, som fremdeles i stor utstrekning er utbredt, er at kvinner har lavere sosial status enn menn. Dette er trolig en grunn til at det ofte blir problematisk for en mann å ha på seg feminine klær. I moderne vestlige samfunn kan kvinner uten problemer kle seg i hvilke som helst maskuline klær, mens menn kan få nedverdigende kommentarer slengt etter seg for å ha på seg rosa gummistøvler eller nylonstrømper med søm bak. Hva slags «menn» er villige til å nedverdige seg til å iføre seg kvinneklær? Ut fra dette er det kanskje ikke så rart at diagnosene «fetisjisme» og «fetisjistisk transvestisme» nesten utelukkende brukes på menn. -Odd Reiersøl (Solverv psykoterapiinstitutt), Fetisj og SM-diagnosene i ICD-10, Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Vol 45, nummer 6, 2008, s. 754-756.
I kjølevann av disse definisjoner vokste det naturligvis fram alminnelig forestilling om at sexualitet kunne være sykt. Begrepet perversitet ble født, og sexualitet ble sakte med sikkert underlagt medikalisering. Rundt midten av 1900-tallet steg antall rettspsykiatriske undersøkelser dramatisk. I Sverige ble det i 1933 utført 316 slike undersøkelser. I 1944 ble det utført 1750 rettspsykiatriske undersøkelser, som var femdobling på bare ti år, og mer enn tre ganger så mange som utført i Sverige i dag. I Norges Røde Kors Legebok fra 1959 beskrives sexuell psykopati som "homoseksualitet, exhibisjonisme, pederasti (tukling mindreårige), sodomi (dyr), fetisjisme/transvestitisme, masochisme og sadisme".

På slutten av 1800-tallet begynte medisinen å interessere seg for homosexualitet som patologisk tilstand til dels etter initiativ fra homofile selv. Ettersom homofili ble oppfattet som sykdom var den nye forståelsen med på å humanisere strafferetten. Ofte ble forskjellige behandlinger forsøkt i stedet for straff. [2] I Norge var homoseksuelle handlinger straffbare helt til 1972 i Norge
Medisinens og psykologiens forhold til homoseksualitet og homofile og lesbiske har gjennomgått store forandringer i løpet av noen få generasjoner. Fra 1950-tallet begynte det å komme undersøkelser og rapporter som tydet på at homofili ikke var forbundet med psykopatologi (Hooker, 1957). Etter mye debatt avskaffet den amerikanske psykiaterforeningen diagnosen i 1974. I Norge anbefalte norsk psykiatrisk forening i 1977 at homoseksualitet ikke skulle brukes som diagnose i Norge. Først i 1992 ble diagnosen fjernet fra det internasjonale diagnosesystemet ICD-10 av Verdens helseorganisasjon. [3]
I dag er man mindre villig til å se sexualitet som medisinsk problem. I grunn synes det å være få personer i Norge som også har fått diagnosen F65.4 Pedofili. Kanskje alt dette har viss sammenheng med svekket tro på at klinisk vitenskap skal ha svaret på alt. "Vitenskapen" selv er kanskje mindre villig til å bli brukt som rasjonalisering og legitimering av samfunnsmoral. Likevel finner vi de gamle forestillingene fremdeles kjempe for hva som er politisk korrekt.

Kilder
[1] Krafft-Ebing, Richard von (1886). Psychopathia Sexualis. Engelsk oversettelse: ISBN 1-55970-425-X.
[2] Selle, M.S. Nei til "behandling" – ja til terapi. En mentalhygienisk veiledning for helsepersonell og pasienter som homoseksualitet. I Brantsæter M.C, Eikvam T., Kjær R., Åmås K.O. (red). Norsk homoforskning. Oslo: Universitetsforlaget. (2001)
[3] Morten S. Selle, Homo eller hetero – spiller det noen rolle hva pasienten er?, Suicidologi, 2007, årg. 12, nr. 1



Pedofili kontra incest og overgrep
ICD-10-revisjonen har overraskende kuttet ut ICD-9s forslag om at «Man skal helst ikke inkludere i denne kategorien individer som utfører avvikende seksuelle handlinger, når normale seksuelle handlinger ikke er tilgjengelige for dem». Denne utelatelsen ser ut til å være et tilbakeskritt. -Odd Reiersøl (Solverv psykoterapiinstitutt), Fetisj og SM-diagnosene i ICD-10, Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Vol 45, nummer 6, 2008, s. 754-756.
Er det fordi utelatelse fordi det gav for mye rettferdiggjørelse av det som kalles "surrogat pedofili". Surrogat pedofili er ofte av incestuøs i natur. Selv om pedofili kan føre til incest, er det likevel viktig å holde disse to begreper saklig ifra hverandre. Noen av årsakene er:

a. Juridisk. Incest er et ulovlig overgrep uansett alder, pedofili eier ingen juridisk relevans, om man enten ønsker å forstå termen som legning eller sykdom. Man kan ikke bli dømt for å være pedofil. Det sexuelle overgrepet er like alvorlig om man er pedofil eller ei.

b. Psykologisk. Incest er som regel motivert av andre faktorer enn sexuell interesse i alderen i seg selv, derfor er overgrepet i natur ikke drevet av pedofilisk orientering. Selv om en pedofil understøtter den forståelse at erotisk forhold med barn er positivt i korrekt sammenheng, betyr ikke det at man ønsker å bedrive incest av den grunn. Vi har her med to forskjellige realiteter, som noen ganger blir kombinert eller forvekslet.

Studie og statistikk at gitte sexuelle lovbrudd imot mindreårige åpenbarer sett andre motiverende krefter enn en subjektiv interesse for unge jenter i seg selv (pedofili), og faller oftere under kategorier som incest eller ren voldtekt i hva som er tilgjengelig, uten hensyn til alderen i seg selv som en sexuell preferanse. Bevegelsesgrunnlaget bak incest dreier seg som regel ikke om pedofili, men andre type sosiale faktorer. Dette er tydelig i statistikken som viser oss at det som regel er kun den eldste jenta i søskenflokken som er det isolerte offer. Det samme gjelder voldtekt på mindreårig hvor det ofte viser seg å være foregripelse i henhold til hva som er et praktisk bytte, ikke bevisst utplukk hvor alder og legemlig disposisjon i seg selv står sentralt som tenningsfaktor. Likevel er det gjerne slik at en person som har begått sexuelt overgrep på barn ganske automatisk antas å være pedofil, i stor grad fordi det er slik dette juridiske anliggende er feilaktig beskrevet og gjengitt i overskrifter. Atferd kan imidlertid ha helt andre motivasjoner, slik som stress, ekteskapsproblemer eller utilgjengelighet av voksen partner, og kan involverer alkoholproblemer.[1][2]

På samme måte som voldtekt på voksen person kan ha nonsexuelle årsaker, er sexuelt overgrep på barn heller ingen pålitelig indikator om overgrepspersonen er drevet av pedofilisk orientering.

Som observert blant annet av Abel, Mittleman og Becker [3], og Ward et al. (1995), er det ofte store ulikheter på disse to typer overgrepspersoners karakteristika:

Situasjonsbetinget overgrepspersoner forgriper seg typisk under stress, og har begynt å forgripe seg i senere alder, har færre men oftere incestuøse eller familiære ofre, og generell preferanse i voksne partnere når det er mulig.

Pedofile personer begynner å forgripe seg i tidligere alder, har ofte større antall ofre i ekstrafamiliære personer, og er mer selvmotivert i å ha sexuell relasjon med mindreårige, og har understøttende verdier eller oppfatninger om det korrekte vedrørende slik relasjon.

Forsøk på profileringer som skal kunne identifisere pedofile personer er blitt gjort, men metodene er blitt kraftig kritisert for å hoppe til konklusjoner som ikke er støttet i bevis.[4]

Å være pedofil er aldri det samme som å være overgrepsperson. Det er mange pedofile som forteller at de tenner sexuelt i fantasien, men at de ikke kan tenke seg å leve ut fantasien selv om man hadde mulighet. Det er mye som tyder på at dem utgjør den største gruppe pedofile i vårt samfunn.

Hvis pedofile automatisk er overgrepsperson, skulle også den motsatte legningen visse tilsvarende karakter. Gerontofili betyr sexuell tiltrekning til eldre personer, altså det motsatte av pedofili. Også dette ordet stammer fra gresk. Geron betyr "gammel mann", og philie betyr "kjærlighet". En gerontofil person betegner et individ som tenner sexuelt på eldre eller gamle mennesker. Om gerontofili hevder Langfeldt:
Dette er vanligvis en ufarlig tilstand og må ikke blandes sammen med personer som har en tendens til å begå voldtekt mot gamle mennesker. [Sexologi, s. 216]
På en annen side betyr ikke det at man ikke kan oppdriver saker hvor gerontofilisk person ikke har voldtatt hjelpeløse, gamle mennesker, som til og med kan ha ledet til tidligere bortgang. Ikke desto mindre kan vi ikke benytte disse eksempler for å stigmatisere gerontofile, men det er fullt ut mulig.

En variasjon av pedofilisk fantasi er å forestille seg selv som et barn, altså pedofili i første personsperspektiv. Hvor finner vi denne fantasi mest utbredt? Hos rare gamle menn?

Nettstedet askmen.com gjorde en undersøkelse i hva slags mer eller mindre "skitne fantasier" kvinner har. Over alle de mer vanlige kjente fantasier, som "trekant", og "en ukjent mann for natten", vant fantasien "å være uskyldig" første plassen som den aller mest populær fantasi hos kvinner. Fantasien handlet om "å være uskyldig, å bli ledet inn i sexualiteten av menn eller kvinner". I det praktiske vil dette være "pedofili" eller grense til. Denne fantasi er beslektet med det teleiofiliske barn. Teleiofili betegner et barn eller ungt individ som er naturlig sexuelt tiltrukket av voksen person.

Den sexuelle legningen pedofili har i seg selv ingenting med vold, aggresjon og trakasseri å gjøre. Om en mann som liker kvinner med store pupper betyr ikke det at han overgriper kvinner med store pupper, men hvis han samtidig er en voldtektsmann, kan store pupper være utslagsgivende. Hensynsløs oppførsel eller overgripende handling er i seg selv ikke implisitt noen bestemt sexuell legning. Om en heterofil mann som liker kvinner med spesielle trekk skulle overgripe seg på en slik kvinne, kan vi ikke stigmatisere alle heterofile menn som har samme fetisj på grunnlag av hans handling. Det ville være heksejakt. De homofile kjenner til denne heksejakt.

At det fins SM- og fetisjpraktiserende med psykiske lidelser eller kriminelle rulleblad, legitimerer ikke en patologisering av SM- eller fetisjatferd. Man kan velge en populasjon ut fra en hvilken som helst tilfeldig karakteristikk, og såfremt utvalget man undersøker, er stort nok, vil man finne psykiske lidelser og kriminalitet […] Vi vet ikke akkurat hvorfor folk har den seksualiteten de faktisk har. Men det synes klart at indre drifter, totalt utenfor bevisst kontroll, fyrer opp individets seksuelle lyst og interesse. Med andre ord: Folk velger ikke seksualiteten sin. Det fins mennesker som ikke har glede av noen form for sex. Dette kan diagnostiseres som «seksuell ulyst». Men hvorfor skal man diagnostisere noe som føles godt og gir lyst og glede? Hvorfor ta vekk lysten og gleden ved å gjøre det til noe sykt og abnormt? Hvis overdrivelse av en viss type atferd må diagnostiseres, fins det nok av diagnostiske kategorier, for eksempel «tvangslidelse» (OCD).

Dette er også en menneskerettighetssak: Psykiatriske diagnoser kan være stigmatiserende. Folk lider av at seksualiteten deres blir diagnostisert. Ingen bør diagnostiseres for hvem de er, for den smaken de har, heller ikke for interesse, tro eller etnisitet, eller for den type seksualitet de foretrekker eller har.

Det er ikke noe feil med en spesiell type seksualitet. Men hvordan en person håndterer seksualiteten sin, kan være problematisk. Det gjelder uansett hva slags seksualitet vi snakker om, inkludert det som regnes for normalt. -Odd Reiersøl (Solverv psykoterapiinstitutt), Fetisj og SM-diagnosene i ICD-10, Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Vol 45, nummer 6, 2008, s. 754-756.
Kilder
[1]Barbaree, H. E., and Seto, M. C. (1997). Pedophilia: Assessment and Treatment. Sexual Deviance: Theory, Assessment, and Treatment. 175-193.
[2] Howells, K. (1981). "Adult sexual interest in children: Considerations relevant to theories of aetiology," Adult sexual interest in children, 55-94.
[3] Abel, G. G., Mittleman, M. S., & Becker, J. V. (1985). "Sex offenders: Results of assessment and recommendations for treatment."
In M. H. Ben-Aron, S. J. Hucker, & C. D. Webster (Eds.), Clinical criminology: The assessment and treatment of criminal behavior (pp. 207-220). Toronto, Canada: M & M Graphics.
[4] Campbell, Terence W., The Reliability and Validity of Gardner's Indicators of Pedophilia.


Sykdom eller legning, eller mer sammensatt fenomen?
Det er et aktuelt og pågående spørsmål om hva man egentlig kan regne som normalt og unormalt på det sexuelle området. Det er mye som tyder på at hva som blir akseptert som normalt i stor grad er kulturelt betinget. I verken gamle Hellas og Roma ble menns sexuelle forhold med tenåringsgutter ikke ansett som sykdom, men som et sunt og oppbyggende forhold. Også mye som tidligere er blitt sett på som unormalt, er i dag forstått som sunne alternative former for normal sexuell adferd, eller samliv. Det gjelder for eksempel homofili, som ikke for så lenge siden hadde diagnose sykdom, og en av behandlingsformene imot denne sykdommen var lobotomi. I dag er homosexuell aktivitet ikke ansett som parafili i mange Vestlige land, men er fortsatt ofte oppfattet slik i de mer kulturelt tradisjonelle områder i verden, for eksempel muslimske land.

I ICD-10 er pedofili oppført under avsnittet, Personlighets- og atferdsforstyrrelser hos voksne (F60-F69), nærmere bestemt som F65 Forstyrrelser i seksuelle objektvalg, ikke F66 Psykiske og atferdsmessige forstyrrelser forbundet med seksuell utvikling og legning. Dr. Fred S. Berlin[1][2] og andre[3][4] fremholder at sexuell tiltrekning til barn er sexuell legning i seg selv. Berlin hevder, "jeg mener det kan være både en psykisk lidelse og en legning". Dan Markussen, talsmann for Den danske pædofiliforening, argumenterer med at "sexuell legning er definert som livslang tiltrekning, noe pedofili klart er."[5]

Kilder
[1] Berlin, Fred (2000). "Treatments to Change Sexual Orientation," American Journal of Psychiatry, Vol 157.

[2] Edwards, Douglas J. (2004). Mental Health's Cold Shoulder Treatment of Pedophilia in Behavioral Health Management, May-June.
[3]Musk, H., and Swetz, A. (1997). "Pedophilia in the correctional system," Corrections Today, 59(5), 24–28. "Pedophilia is a sexual orientation characterized by sexual attraction to children."
[4] Jones, G. (1990). "The Study of Intergenerational Intimacy in North America: Beyond Politics and Pedophilia," Journal of Homosexuality, 20(1-2), 288. "Intergenerational attraction on the part of some adults could constitute a lifestyle 'orientation', rather than a pathological maladjustment."
[5] Flanagan, Russ (2004). ""I'm tired of being forced into the shadows by society," The Express-Times, 22 February.


Ukorrekt begrepsbruk
Det er del mennesker som tror at pedofili er ulovlig, og at man kan bli dømt for å være pedofil. La oss gjøre det kort av med denne "avisoverskriftmisforståelsen": Man kan ikke bli dømt for å være pedofil, selv i kraft av sexuelt overgrep på mindreårig. I juridisk forstand har pedofili og selve overgrep på mindreårig ingen sammenheng. Pedofili er ikke ulovlig, og heller er pedofili ikke et juridisk gyldig begrep. Pr dato er pedofili definert som sykdom, slik som homofili en gang i tiden var definert som sykdom. Ingen sykdom er "ulovlig". Vi overbringer det konkrete moralske problem til våre filosofer å finne fullgod forklaring på hvorfor noen sexologer hevder at det å tenne sexuelt på nonmenneskelig og livløse objekter, som blant annet sko, skal regnes som "sunn" fetisj eller legning, og det å tenne på et ungt levende menneske er pur sykdom. Sykdom eller ikke, er det uansett intet individ som er eller kan bli dømt og straffet for pedofili til tross avisoverskrifters nonjuridisk formulering i ønsket om å ramme et individ i økt salgstall. Enhver dom har alltid handler kun om selve akten det er å ha hatt sex med mindreårig i henhold til nasjonens lovbestemmelse i hva som regnes som sexuell minstealder til enhver tid. Det er denne sexuelle handling med person under nasjonens fastsatte juridisk sexuell minstealder som alene representer den handling og brudd som aktualiserer straffeparagrafer, aldri hva legning bak en handling enn må ha vært.

Ikke desto mindre opplever vi at det er nasjonens bestemmelse i rådende minstealder som kollektivt sett er psykologisk ansporende og emosjonelt innholdsdefinerende på om en person skal være betraktet som pedofil eller ei. Denne kulturelle holdning er hva den generelle definisjon av pedofili i stor grad er består i. Dermed tjener begrepet "pedofili" annen realitet enn hva den juridiske situasjon dreier seg om, og den medisinske eventuelle aktualitet. I mange stater i USA vil menn som har hatt sex med sekstenåring være betraktet som dyrisk overgriper og pedofil i og med det i flere Stater hadde medført fengselstraff og tanker omkring at "en så ung jente ikke er rede for sex". Selv i stater hvor det faktisk er 16-år minstealder, er det mange innbyggere som tror at det er 18 år lavalder i hele USA på grunn av Hollywood-filmene, hvor det i Hollywood er 18 år i lavalder. Den føderale lov om lavalder er ikke desto mindre 16 år. Denne moralrelativismen ifra stat til stat, og land til land er i stor grad den type inkonsekvente mentalitet som avisoverskrifter henviser seg til, og folket sluker anklagene like rått som forsamlingen foran heksebålet i middelalderen. Ikke desto mindre er begrepsføringen juridisk sett ukorrekt, og i videre forstand såpass krenkende at det er bemerkelsesverdig at slik type kategorisering av et individ i spekulativ personlighetsbeskrivelse, som ikke eier sammenheng med hva en person i det hele tatt kan bli dømt for, har lov til å leve i høyeste velstand i massemedia uten at aviser må betale store summer i oppreisning for direkte å ha forvrengt et opplagt juridisk anliggende. Det er avisoverskrifter forsimplede sjokkformulering som har gjort betegnelsen ”pedofili” ensbetydende med selve akten "å ha sex med mindreårig" og derfor overgrep til tross de fleste fagpersoner er tvunget til å være uenig i slik definisjon for ikke å sette faglig omdømme i seriøs fare. Sexuelt misbruk av barn er ulovlig i de fleste land, uavhengig om misbrukeren er pedofil eller situasjonsbetinget overgriper. Betegnelsen pedofil er regelmessig benyttet til å beskrive alle som har sex med barn under 16/18 år, også dem som helt åpenbart ikke oppfyller diagnosebestemmelsen. Dette folkelige begrepsbruket er erkjent som svært problematisk av flere forskere.[1][2][3] Også Thore Langfeldt påpeker at:
Definisjonen på pedofili varierer sterkt fra land til land. I enkelte stater i USA brukes ordet pedofili om alle som er seksuelt tiltrukket av en person som er under den seksuelle lavalder. Denne begrepsbruken er svært uheldig, ikke bare fordi den seksuelle lavalderen varierer fra stat til stat, men også fordi den seksuelle lavalderen i enkelte stater er høyere for homoseksualiteten enn for heteroseksualitet. Opprinnelig står pedofili for seksuell tiltrekning til barm som ennå ikke har kommet i puberteten, og denne betegnelsen bør opprettholdes for ikke å skape forvirring. [Sexologi, s. 211]
Selv om statenes lover varierer i USA, fastslår mange lovbestemmelser at en person som er eldre enn 18 år begår lovbestemt voldtekt dersom offeret er 16 år eller yngre. Lovfestet voldtekt i seg selv oppfyller ikke definisjon om pedofili selv om det ser sånn ut i massemedia. I mange land og kulturer kan barn så unge som 12 år gifte seg, som ytterligere kompliserer definisjonen av pedofili om vi skulle benytte lovbestemt voldtekt som norm.

I tilfelle hvor voksen person er blitt lurt av moden mindreårig jente i å være eldre enn sexuell minstealder, er i aviser noen ganger blitt betegnet som et "pedofilt anliggende", men et slikt misbruk av ord er fullstendig usaklig på enhver måte, og kan aldri bli rettferdiggjort, og enhver person som er blitt utsatt for å få sitt eksplisitte lovbrudd med moden tenåring beskrevet på slik usalig og subjektiv måte, burde kreve oppreisning i all sakelighet så fram det ikke innrømmes eller påvises pedofilsk interesse, som rent medisinsk er vanskelig da ofret på det meste må være 13 år.

Kilder:

[1] Edwards, M. (1997) "Treatment for Paedophiles; Treatment for Sex Offenders." Paedophile Policy and Prevention, Australian Institute of Criminology Research and Public Policy Series (12), 74-75.
[2]Underwager, Ralph and Wakefield, Hollida (1995). "Special Problems with Sexual Abuse Cases: Assessment of the Accused Adult." In J. Ziskin (Ed.) Coping With Psychiatric and Psychological Testimony (Fifth Edition). Los Angeles: Law and Psychology Press. pp. 1315-1370. ISBN 1-879689-07-3
[3] Feierman, J. (1990). "Introduction" and "A Biosocial Overview," Pedophilia: Biosocial Dimensions, 1-68.


Behandling for pedofili
Hva nå pedofili enn er, er det en kjensgjerning at selv om mange personer lærer å leve med denne "estetiske dragning" i seg selv uten større psykologisk eller fysisk problem som krever lovbrudd, er det personer som også har stor vanskelighet med å være pedofil. Det handler alt ifra samvittighetsgnag om "at noe er galt", til ukontrollert begjær som er vanskelig å få utløp for uten et faktisk lovbrudd. Det er gjerne personer av sistnevnte gruppe som får behandling for pedofili, og kan deles i to grupper:

a. Pedofile som har overgrepet seg.
b. Pedofile som ikke har overgrepet seg, men ønsker å bli kvitt en sterk fristelse eller samvittighetsgnag.

En mengde behandlingsteknikker for pedofili har vært foreslått og utviklet, men rapportert suksessrate i moderne "reparative" behandlinger av pedofile er svært lav.[1] Derfor anser mange at pedofili er svært motstandsdyktig imot psykologisk behandling, og flesteparten av de «reparative strategier» er blitt avvist som ineffektive.[1]

Det finnes behandlingsprogrammer som fremkaller assosiasjon mellom ulovlig atferd og smerte ved bruk av kontroversiell aversjonsterapi, hvor den pedofile får elektrisk støt når han fantaserer.[2] Denne metoden brukes sjeldent på pedofile som ikke har forgrepet seg. En undersøkelse utført av Council on Scientific Affairs fant ut at suksessraten i denne aversjonsterapi er sammenlignbar med reparativ terapi til homofil; med andre ord ekstremt lav.[3] Det indikerer at pedofili sitter dypt.

Anti-androgeniske medisiner som Depo-provera kan brukes for å minske testosteronnivåer, og ofte er brukt i sammenheng med de nonmedisinske tilnærmingene som er beskrivet over. Behandlingen er ofte beskrevet som "kjemisk kastrering". Også Gonadotropin-utløsende hormon-analoger, som varer lenger og har færre sideeffekter, kan effektivt redusere libido og tas i bruk.[4]

Dømte overgrepspersoner, inkludert pedofile, er blitt behandlet av den psykokirurgiske prosedyren som er kjent som lobotomi. Psykokirurgi er kontroversiell, spesielt med referanse til de tidligere kirurgiske inngrepene på homofile i lys at homofili ikke lenger er definert som psykisk lidelse i psykiatrien, men er blitt politisk akseptert og sosialt likestilt sexualitet i samfunnet til tross kraftig historisk fordømming og forfølgelse. Lobotomi er generelt ikke praktisert lenger, og forbudt i mange land.

Klaus M. Beier, ved Institutt for sexologi og seksualmedisin ved Charité (stort universitetssykehus i Berlin), har derimot rapport suksess i en studie med bruk av rollespillterapi og medisin. Ifølge forskerne var de pedofile i bedre stand til å kontrollere lyster da de forstod seg bedre på barnets situasjon.

Kilder:
1] Crawford, David (1981). "Treatment approaches with pedophiles." Adult sexual interest in children. 181-217.
[2] Whyfiles.org, Can pedophiles be treated?
[3] Council on Scientific Affairs of the American Medical Association (1987). "Aversion therapy," Journal of the American Medical Association, 258(18), 2562-2565.
[4] Cohen, L.J. & Galynker, I. I. (2002). Clinical features of pedophilia and implications for treatment. Journal of Psychiatric Practice, 8, 276-289.


- II -

Hebefili - sexuell til trekning av moden ungdom (jenter)
Hebefili (eller ephebophili) er en sexuell tilstand hvor voksen person tiltrekkes hovedsakelig eller utelukkende av individer i puberteten, det vil si et sted mellom 11 til 16 år. Det er fullstendig feilaktig å omtale denne interesse og situasjon med den medisinske definerte sykdomstermen, pedofili, som dreier seg om prepubertal barn yngre enn 13 år. Løselig kan vi foreslå at:

a. Pedofili dreier seg om orientering ifra en alder på toppen 13 år og nedover, og;
b. Hebefili dreier seg om orientering ifra alderen på det minste rundt 11 år og oppover.

Pedofili tar ikke kjønnsmodenhet og modne sexuelle signaler i betraktning, mens i hebefili kan slike tegn gjerne spille sentral rolle, især det såkalte lolita-syndromet. Lolita-syndromet handler om jenter som viser seg fullt ut som sexuelle modne, i det minste fysiologisk, men samtidig er juridisk sett "et ulovlig objekt" på grunn av nasjonens bestemmelse i sexuell lavalder. I USA kan "en lolita" være så gammel som 17 år, og i flere sammenheng, især i relasjon i hva som juridisk sett er definert barnepornografi, er lolita-erotikk også i massemedia betegnet som "pedofilisk porno". Det er ikke desto mindre feil å slå disse to kategorier sammen. Hebefili betegner å være sexuelt tiltrukket av mer eller mindre modne tenåringer, ikke småbarn. Likevel er ordet "pedofili" i de land hvor den lovfestede sexuelle lavladeren er høy, slik som USA og Norge, ofte brukt i nonmedisinsk betydning i å beskrive både hebefili og pedofili; med andre ord om absolutt alle aktører som er yngre enn den aktuelle sexuelle lavalder. I relasjon til bestemmelsen om barneporno er dette i praksis alle individer under 18 år. Vi har dette rare juridiske fenomen at to 17-åringer kan ha sex med hverandre, men hvis de tar bilder eller film av hverandre (selv til privat bruk), kan dokumentasjonen faktisk medføre bot, endog fengselstraff under "barnepornobestemmelsen". Nå har aldri vanlig nudistbilder vært ulovlig.

På grunn av utbredt politisk nonmedisinsk (mis-)bruk av ordet "pedofili" i massemedia, kjenner den generelle offentlighet ikke til at det mangler stor akademisk enighet om å klassifisere hebefili som parafili (sexuell perversjon) eller sykdom. Og det er nettopp stort sett dette alderstrinnet som er involvert i hva som omtales som "pedofilisk porno" i massemedia, også selv om bildene ikke er sexuelle, men ofte rent nudistiske. Med voksne modeller ville samme type bilder aldri kunnet bli kalt "porno". Hvorfor man skal kalle alle nakenbilder av personer under 18 år for "porno" er igjen heksebrenning. Vi har ikke funnet annen logisk forklaring, men vi er selvfølgelig åpne for ethvert forslag.

Hvor det er blitt påvist at overraskende stor andel menn viser en pedofil respons på en eller annen måte, er hebefili enda mer utbredd, især i land hvor den sexuelle lavalder er 16 år eller høyere. I land med lavere minstealder, for eksempel Spania med 13 år, er hebefili ikke tenkt på som større problem enn når en nordmann har sunn sex med en 16-årig person, selv om denne akt er fordømt i USA i å være barnemishandling da man i den kultur ofte mener at barn ikke er rede for sex før 18 år, og alt under den alder er pedofili. Det hersker stor uvitenhet om at den korrekte medisinske betydning av pedofili handler om barn under toppen 13 år. Man vet bare at det er sykdomsbetegnelse, og dermed blir statens lov om minstealder en emosjonell moralsk rettssnor i hvordan man dømmer andre som pedofil eller ei.

Pederasti - sexuell til trekning av moden ungdom (gutter)
Pederasti kan hevdes å være en homosexuell utgave av hebefili, med lange tradisjonelle kulturelle røtter. Historisk er ordet pederasti blitt gitt ulike betydninger hvor man noen ganger referer til generell mannlig homofil atferd, noen ganger generelt til analsex, og mer spesifikt til sex mellom menn og gutter. I akademisk bruk eier ordet sistnevnte betydning, og man refererer da ført og fremst til den sosialt aksepterte vennskapelige og ofte homofile interaksjon som ble praktisert især i antikkens Hellas mellom menn og tenåringsgutter. Videre referer man til den aldersstrukturert homofilske interaksjon i andre kulturer som for eksempel i antikkens Roma. I senere tid ble pederasti vanlig i Toscana og Nord-Italia under renessansen, og i Japan fra middelalderen fram til 1800-tallet. Vi finner pederasti også i India fram til den britiske koloniseringen, og aztekerne og mayaindianerne fram til den spanske koloniseringen av Mexico. Om det ikke er nok, finner vi pederasti i Kina og Sentral-Asia fram til 1900-tallet.

Nepiofili - sexuell tiltrekning av de aller yngste barn
Nepiofili (også kalt infantofili) er tiltrekning til spedbarn og småbarn vanligvis i alderen 0-3/5 år. Noen forskere har foreslått et skille på pedofili og nepiofili, spesielt for pedofile interaksjon mellom samme kjønn (se Bernard 1975, 1982; Lautmann 1994), da det er uvanlig av pedofile å ha preferanse for så små barn, og mange pedofile er moralsk støtt av slik praksis som andre er støtt av pedofili. Det finnes også sammenblanding av preferanser. Hankjønnsorientert pedofili er oftere blandet med hebefili (som definerer pederasti), mens hunkjønnsorientert pedofili oftere er blandet med nepiofili.[1][2][3][4]

Kilder:
[1]Howells, Kevin (1981). "Considerations Relevant to Theories of Etiology", Cook, M.; Howells, K. Adult Sexual Interest in Children, 78.
[2]Bernard, Frits (1982): "Pädophilie und Altersgrenzen" (Paedophilia and different ages of childhood), Bernard, Frits. Kinderschänder? - Pädophilie, von der Liebe mit Kindern ("Child molesters? Paedophilia, on childlove"), 81-109, Berlin: Foerster Verlag.
[3]McConaghy 1993, "Sexual Behaviour: Problems and Management", 312, New York: Plenum.
[4]Lautmann, Rüdiger (1994): "Unterschiede zwischen Knaben- und Mädchenliebe" (Differences of boy-love and girl-love), Lautmann, Rüdiger. Die Lust am Kind - Portrait des Pädophilen ("Erotic affection for minors: Portrait of paedophilia"), 36-40, Hamburg: Ingrid Klein Verlag.


Nepiofili, pedofili, hebefili
En nepiofil tiltrekkes av barn lenge før pubertet, ifra 0 til 3 år. Noen strekker kategorien til 5 år for også å skille nepiofil og pedofili ifra hverandre. I medisinsk forstand er kanskje det siste lurt, men noen ønsker å slå nepiofili og pedofili sammen for å sverte pedofili så mye som mulig. Hva som er typisk i denne aldergruppen som nepiofile tiltrekkes av er at kjønnstrekket hos barn ikke er utviklet eller er rent lite utviklet.

En pedofil tiltrekkes av barn før og tidlig pubertet, ifra 5 til 12 år. Rent medisinsk dreier pedofili seg om barn under 13 år som ikke er blitt kjønnsmodne. Det som er typisk for aldergruppen er at barn har utviklet personlighet og er selvbevisste, og kan ha kommet langt i å utvikle kroppslig kjønnstrekk. Noen pedofile legger vekt på årene mellom 8 til 12 år, og det er kanskje også her vi finner idealet for fleste pedofilie.

En hebefil tiltrekkes av unge ved pubertet rundt 11 og opp til 16 år. Det som er typisk ved denne aldergruppe barn er at dem er kjønnsmodne og har utviklet sterke kjønnstrekk, og et utpreget mentalt vesen. Siste egenskap er også den utpregede viktigste moralsk karakteristikk ved den historiske pederasti, som var del til dels gutters oppdragelse under veiledning av voksen mann. Vi ser derfor grovt sett i barnets egen fysiske og psykiske utvikling at:
  • En nepiofil er især tiltrukket av den legemlige faktoren.
  • En pedofil er videre tiltrukket av barnets mer emosjonelle kvaliteter, samt gjerne en gryende mental egenskap og typiske uskyldige meninger.
  • En hebefil legger gjerne større betydning i de intellektuelle kvaliteter i det samlede barn. I mange nasjoner er dette barn nå uansett over sexuell lavalder, og kan ha lovlig sexuell aktivitet med hvem som helst, men stort sett være hindret i lover om ikke å være med på pornografisk produksjon.
Det betyr ikke at vi ikke kan finne en hebefilske person som kun er tiltrukket av barnets kroppslige anliggende. Som nevnt er det vanskelig å stigmatisere alle individer i disse gruppene under en og samme kam, især hvor eldre barnet blir som objekt for interesse. Det betyr ikke at individer innen disse tre grupper har mye til felles som person utover det man ellers er sexuelt tiltrukket av. Forskjellige motivasjoner og kontekster gjelder alle typer sexuelle fetisjer og legninger, noe som ikke burde komme som overraskelse i vår tid. Disse tre klasser har uklare aldersskiller, og det kan forekomme overlappinger, men ofte er det slik at individer i disse tre gruppene kan føle moralsk aversjon imot gruppen(e) under seg. Fordi sexualobjektet for dem er så utpreget avvikende fysiologisk og psykologisk, er det hensiktmessig å gjøre skille vedrørende disse grovt sett tre sexuelle orienteringer. Et slikt skille er videre aktuelt fordi pedofili rent medisinsk omfatter kun barn under 13 år som ikke er kjønnsmodne. En hebefil vil falle utenfor denne medisinske diagnose da man er interessert i det kjønnsmodne barnet. Heterofilt hebefili vil naturligvis kunne resultere i graviditet, og vil derfor ikke være et avvik som kan defineres som "forstyrrelse i det sexuelle objektvalg", som nå er det gamle kriterium i definisjon av hva som er perversjon eller sykdom.