11. feb. 2010

Lavere sexuell minstealder - vilkårlighetens moralsk absurditet

Vi ønsker intelligent debatt vedrørende sexuell minstealder ved følgende spørsmål:

a. Hvor sunn er den svært lave terskelen før unge kjærlighetsforhold havner foran domstolen i kraft av vilkårlige angivelser vedrørende sexuelle omstendighet som det ikke engang er opplagt burde ha hatt rettslig skritt, og som derfor med største sannsynlighet vil belaste og skade alle involverte mer enn hva frivillig sex kan gjøre i seg selv?

b. Er det ikke minst like viktig å beskytte barn ifra å bli ofre i hevneaksjoner voksne seg imellom ved å gjøre den mulighet mindre tilgjenglig å kunne utnytte et rigid lovverk fordi påtalemyndigheten alltid kjører en sak blindt ved mistanke om sexuell aktivitet under sexuell minstealder?

c. I vår stadige større grad internasjonale verden, er det ikke til stor fordel å gjøre de sexuelle bestemmelser i Norden mer konforme for blant annet å understøtte ungt kjærlighetsliv på tvers av landegrenser?

d. Er det faktisk ønskelig og rettferdig at svenske, danske og islandske individer over 16 år ikke blir kategorisert som "pedofile" hvis man har sex med 15-åring, og at nordmann så ruinerende betegnes "pedofil" i massemedia hvis man har hatt sex med en 15-åring av en eller annen grunn?

e. I hvilken grad har myndigheten i demokratisk land rett til å overstyre befolkningens følelsesliv og kroppslig råderett ved å sette barns og foresattes ønsker fullstendig og blindt til siden, selv i saksforhold som retten har besluttet ikke har vært skadelig for mindreårig?

f. Hvor sunn er den praksis hvor psykologer og andre eksperter forteller barn direkte at de er blitt overgrepet hvis de har hatt sex i ung alder, selv om barnet i utgangspunktet ikke har hatt slik opplevelse av dets mellommenneskelige forhold? Hvilken skader skjer på barnet som er tilbudt økonomisk oppreisning hvis frivillig sex er blitt anmeldt av fremmede med påfølgende sak?

Vi skriver ikke på vegne av å åpne døren for eldre menn og kvinner i sexuell tokt i ungdommens verden. Vi gjør oppmerksom på hva vi oppfatter som bakstreverske og direkte farlige juridiske bestemmelser i norsk sexualpolitikk, og vi skal bruke andre land som positiv referanse for å påvise at Norge ikke kun er blant de land som har høyeste sexuell lavalder i forhold til andre land med beslektet kultur, men også av den mest konservative sort blant land som har 16 år i minstealder. Det er ikke kun tallet det kommer an på, men hvor rigid system og praksis er. Vi vil på saklige bakgrunn fremme forslag til mulig lovbestemmelse som både kan klare:

a) Å beskytte unge individer ifra reell sexuell utnyttelse, og;
b) Å lovbeskytte ungdommens egenvilje i privat kroppsbestemmelse.

Vår interesse er å gjøre norsk sexualpolitikk human i stedet for dagens maskinaktige saksgang hvor jevnaldersprinsippet så relativt blir subjektivt benyttet ifra sak til sak at vurdering i seg selv utgjør stor folkelig urettferdighet. Vi ønsker type fleksibilitet i rettsikkerheten som gjør oss tryggere i utgangspunktet framfor den subjektive vurdering hvis utfall i stor grad er basert på advokatens evne og rettens velvillighet. Vi avviser at vi fører pedofilsk saksinteresse: noe slikt vil være å forvrenge våre ord med opplagt ønske i utnytte det gamle knep å kortslutte fornuft ved å fremme frykt som tankedrepende middel.

Historikk bakgrunnstoff
Den sexuelle minstealder er relativt nytt konsept, men hviler tungt på et gammelt tankesett. I Norge ble det i Magnus Lagabøtes (konge av Norge perioden 1263 – 1280) tid innført sexuell minstealder, som er 12 år for jenter og 14 år for gutter. Barn ned i 7-års alderen kunne festes til hverandre ved trolovelse, ikke ekteskap. Menn sto langt friere enn kvinner da det gjaldt valg av ektemake. Begge kjønn måtte høre fars og frenders råd, men kun kvinner måtte bøye seg for rådet. I dag er det blitt utbredt forestilling at lovene om sexuell lavalder ble konstituert med tanke på å beskytte barnas egeninteresse, men slik forståelse gir absolutt ingen historisk mening og betydning. Opp gjennom tiden er alle skrevne og uskrevne lover om sexualitet handlet om å legitimere og beskytte mannens og ættens "ærbarhet" på den måten vi ser i Det Gamle Testamentet, og som speilet i Gulatingsloven (ca. år 900):
Den som finner sin hustru, søster, datter, mor, stemor [stedatter], brorhustru eller sønnehustru i samleie utenfor ekteskap, har rett til å drepe mannen, om han vil. - Jon Skeie, Den norske Strafferett, Bind I, 1937, s. 100.
En mann kunne bli straffet for voldtekt ved å bli lyst fredløs og tape eiendom, men krenkelsen er absolutt ikke tenkt på som å være begått imot kvinnen/jenta selv, men imot hennes far, bror eller ektemann. En slik mentalitet opphever enhver relevans av hvordan kvinnen/jenta selv oppfatter omstendigheten. Enhver sexuell akt utenfor ekteskapet vanæret ætten, og jenta hadde like mye skyld i tildragelsen, og om det så var ren voldtekt kunne hun likevel ikke ha vanæret ætten mer om hun hadde samtykket ved såkalt "hemmelig samleie".
Fra de nordiske land har man ikke nogen oplysning om at ætten hadde rett til å drepe en kvinne som hadde vanæret seg. Men efter eldre dansk rett kunde hun selges som træl [...] Og efter svenske lover som var gjeldende rett omkring år 1300, kunde foreldrene jage bort en datter [...] og dermed også berøve henne retten til arv [...] Jon Skeie, Den norske Strafferett, Bind I, 1937, s. 99.
I Magnus Lagabøtes lover fra 1263 ble prinsippet om den private hevnrett opphevet. De nye lovene satte dødsstraff for voldtekt. Leiermål, altså all kjønnslig omgang mellom ugifte, ble fortsatt regnet som krenkelse og forbrytelse imot mannen i egenskap far, sønn, bror eller ektemann:
For vitterlig (vidnefast) samleie med en annens hustru var straffen full mannebot til ektemannen, for vitterlig samleie med en manns datter, søster eller mor var den halv mannebot. -Jon Skeie, Den norske Strafferett, Bind I, 1937, s. 127.
I 1687 ble Christian V's Norske Lov innført. Siette Bog, Cap. 13 Om Løsagtighed presenterte en rekke nye lover på dette området.
8. Dersom nogen befindis ublueligen at have skændt den ene Uberøgtede Møe, eller Enke, efter den anden, tre, eller flere, da skal hand ikke alleniste bøde som forskrevet staar, men og straffis enten paa Livet, eller i andre Maader med højeste Straf andre til Exempel og Forskrekkelse.

9. Men er det med Berøgtede Qvindfolk hand saadant haver begaaet, da straffis hand paa Formuen og paa Kroppen med Fængsel, og hun tredie Gang uden al Naade til Kagen.
Straffen for voldtekt kunne falle bort hvis gjerningsmann giftet seg med offeret eller "give hende af sine Penge og Gods efter fællis Venners Raad og Samtykke". Denne lov finner vi også i bibelen:

16 Når en mann forfører en ung pike som ikke er forlovet, og ligger med henne, da skal han betale brudeprisen og ta henne til kone. 17 Men vil ikke faren la ham få henne, skal han betale en sum som tilsvarer brudeprisen for en ung pike. -Andre Mosebok, Kap. 22


22 Når en mann blir grepet i å ha samleie med en gift kvinne, skal de begge dø, både kvinnen og mannen som hadde samleie med henne. Slik skal du rydde det onde ut av Israel.
23 Når en mann treffer en ung pike i byen, en som er jomfru og forlovet med en annen mann, og han har samleie med henne, 24 skal dere føre begge to til byporten og steine dem i hjel, piken fordi hun ikke ropte om hjelp enda hun var i en by, og mannen fordi han krenket en annen manns kvinne. Slik skal du rydde ut det onde hos deg.
25 Men er det ute i marken en mann treffer en forlovet pike og voldtar henne, da skal bare mannen som hadde samleie med henne, dø. 26 Piken skal du ikke gjøre noe; hun har ikke gjort noen synd som det er dødsstraff for. For dette er en lignende sak som når en mann overfaller sin neste og slår ham i hjel. 27 Mannen traff jo den forlovede piken ute i åpen mark. Hun ropte, men det var ingen som kom henne til hjelp.
28 Når en mann treffer en pike som er jomfru og ikke forlovet, og han tar henne og ligger med henne, og de blir oppdaget, 29 skal mannen som hadde samleie med piken, betale hennes far femti sekel sølv fordi han krenket henne. Hun skal være hans kone, og han må ikke skille seg fra henne så lenge han lever. -Femte Mosebok, Kap. 22
Straff for voldtekt var altså basert på at jenters/kvinners verdi på ekteskapsmarkedet falt som et resultat av voldtekt og tapt jomfrudom. Videre i Christian V's Norske Lov leser vi:
14. De som sig i de forbudne Leed imod Guds Lov, enten i Blod, eller Svogerskab, forsee, straffis paa deris Liv, og derforuden, saa fremt samme Blodskam er begangen baade med Fader og Søn, eller baade med Moder og Daatter, eller af Fader med Daatter, eller af Søn med Moder, da skulle Kroppene, naar de halshugne ere, kastis paa en Ild og opbrændis.

15. Omgængelse, som er imod Naturen, straffis med Baal og Brand.
Det er interessant at begge parter i incest ble straffet like mye før den yngre part etter hvert ble straffet mindre hardt. Man oppfattet ikke incest som den overgrepsoffersituasjon vi gjør i dag, men et utslag av "Løsagtighed". Barn ble ikke betraktet som ofre. Straff for incest, akkurat som straff for voldtekt, ble bestemt uavhengig av alderen på de impliserte. Loven gjenspeilte synet på unge mennesker den gang.

I kriminalloven av 1842, i kapittel 18 Om Løsagtighed, ble en bestemt alder knyttet til begrepet "utukt" for aller første gang. Den sexuelle lavalderen for jenter ble 15 år, og minimumsstraff for utukt med jente mellom 12 og 15 år var 6 måneders straffearbeid eller "Fængsel" (4-30 dager på vann og brød eller 16-120 dager på alminnelig fangekost). Minimumsstraffen for utukt med "Qvinde, som er yngre end tolv Aar" var 6 år, uavhengighet om hun hadde samtykket eller ikke.
§19. Bedriver Nogen Utugt med Qvinde, som er over tolv, men yngre end femten Aar, ansees han med Strafarbeide i femte Grad eller Fængsel. Utugt med Qvinde, som er yngre end tolv Aar, betragtes som forøvet med Vold, om hun end i Gjerningen har samtykket.
Det er sannsynlig at sexualmoralen i kristendommen var hovedårsaken til at lover imot "Løsagtighed" bredde om seg fra 1500 til 1800. Loven av 1842 sprang ut av datidens kvinnesyn som uttrykk for det patriarkalske samfunn. Den gang oppfattet man kvinner som mannens eiendom. Hunkjønn hadde verdi kun i kraft av den såkalte "uskyld" og "ærbarhet" målt i mannens øyne. I 1842 var barndommen ikke et utbredt konsept, og hadde ingen juridisk realitet. At barn har en separat tilværelse og natur, er relativ ny sosial og kulturell konstruksjon med røtter i det 1700-århundre, hvor kirken og det pietistiske syn skulle ha stor innflytelse. Pietas betyr fromhet eller gudfryktighet, hvor det sentrale tema er at det eksisterer et skarpt skille på kjødets lyst, kroppen, og det åndelige. Før korrekt moral kunne komme på plass måtte barn altså tuktes imot dets medfødte onde natur. Som produkt av tukt og avsondring ifra den voksne verden ble barndommens uskyld sikret "paradis". Det er først da sexualiteten kom inn i bildet at syndefallet, skam og fordrivelse ifra det naturlige barnlige paradis tok plass. Derfor var det maktpåliggende at barn måtte forbli "rene" i tanke og handling så lenge som overhode mulig, og dette syn knyttet seg opp til kampen imot onani; en kamp som i seg selv skulle få røtter i forskjellige grunnsyn. I relasjon til barndommen kan vi se at det eksisterte tre typer grunnsyn:

a. Det pietistiske syn: Mennesket er kommet til verden besmittet av arvesynden. Barn eier tilbøyelig til å søke det onde, og må beskyttes imot denne tendens. Kirken forsto at barn er mer mottagelig for kristen indoktrinering, og derfor dreide skolegangen på 1700-tallet seg om tilegnelse av kristendomskunnskap. Det var protestantismen som introduserte arvesynden, en doktrine om at alle barn er født umoralske og med onde anlegg. Derfor må barn oppdras til "god" moral og "korrekt" åndelig utvikling, og kun da kunne barn få nåde av Gud. I praksis var det kamp imot kjødelighet. I den katolske leiren var man mindre kategorisk, og mente at barn i bunn og grunn er bærere av paradisets uskyld, men at de er svake og måtte følgelig beskyttes imot fristelse i kraft av korrekt oppdragelse. Tankegangen gav opphav til den første kjente avhandlingen om onani, skrevet av den franske teolog, Jean Gerson, på 1400-tallet. Teologen hadde (av en eller annen grunn) iakttatt franske gutter på internatskoler, og fått med seg hvor utbredt onani var. Til tross naturlig utbredelse anså Gerson at onani er et alvorlig problem fordi det "skitnet til" barnets renhet og "grenset til sodomi". Guttene selv er ikke bevisste om deres egen skyld, mente Gerson. Hans avhandling viste hva som kom til å bli så typisk for holdningen overfor barns naturlige sexualitet, som røper oppstandelse og forakt overfor kroppens naturlige funksjoner kombinert med den tro at barnet er "uskyldig", hva nå enn det egentlig betyr. Onani ble ikke betraktet som uskyldig, men "kjødelig". Motmedisinen er følgelig å få barnets egen uskyld bevisst. Denne merkelige motsigelse kom til å bli sentralt tema i oppfattelsen av barns sexualitet fra 1700-tallet av. På 1700-tallet fantes det altså to velutviklede ideer vedrørende barn: ideen om barnet som uskyldig og rent, og ideen om at barnet hadde naturlig tendens i å bli lastbart og ondt.

b. Det romantiske syn: Mennesket er født som del av naturen, og barn eier en egennatur som måtte vernes om og gis fritt spillerom. I nært samspill med naturen kan barn bevare kontakt med skaperverkets iboende visdom og godhet. Barnet ble lovprist for "uskyld" og umiddelbarhet. Dette syn er representert ved Jean-Jaques Rousseau (1712-78). Rousseau ønsket å føre mennesket tilbake til naturen i den forstand at kultur og samfunn skulle bli mer i pakt med menneskets såkalte "sanne natur". Et barns "sanne natur" er tenkt på som noe meget skjørt. Den sanne natur kunne dyrkes frem kun ved korrekt oppdragelse, og det var isolasjon - for det handlet om å gjøre ikke å ødelegge barnets egennatur. I særdeleshet gjaldt problemet sexualitet, som Rousseau mente er sykt trekk i det voksne samfunn og som barn absolutt må skjermes imot. Selv om barn skulle oppdras til frihet, bar oppdragelsen selv preg av ufrihet. Barn skulle samles i grupper, nektes luksus og oppholde seg mye i naturen. Gjennom nøysomhet og ulike fysiske aktiviteter skulle kroppen renses, og uheldige påvirkninger fjernes, og barnet ville lære å kjenne sin "sanne natur", og samtidig skulle det også lære å avpasse egne behov, bli fornuftsstyrt, og lære å dekke andres behov. Barnets uskyld og uvitenhet er tenkt på som grunnlaget for menneskets frihet. All etablert kunnskap, eksempelvis om sexualitet, hindret denne frihet. Det er ikke vanskelig å skjønne at tanker som disse har hatt enorm innflytelse på oppfattelsen av barn og den sosiale konstruksjon "barndommen" helt fram til i dag. Isolasjonen av barn, troen på deres "uskyld", men paradoksalt nok også en tro på målrettet oppdragelse og overvåkning av barn for å sikre deres "uskyld", er helt sentralt i dagens forståelse av barn og sexualitet.

Også komponisten og skribenten Robert Schumann (1810-56) har i stor grad fått ære av å gjøre kulturlivet bevisst barnas subkultur ved hans romantiske programmusikalske fantasier (han komponerte også pianostykker som er velegnet for barn som pedagogisk material som bru mellom det enkle og det avanserte, selv om prosjektet skyldes noe press av hans kone, Clara Schumann, med tanke på hans egne barn).
It is a noticeable fact that a vast change has taken place relative to the education of children. The first signs of this change were already perceptible after 1836, when Froebel opened his Kindergarden school at Blakenberghe. But that the Kindergarden became a popular institution was a part due to the influence of Robert Schumann's music, which began to find favour about that time, while much later on the Montessori system was, we learn, actually inspired by that influence.
Schumann has been termed the Musical Apostle of the Romantic Movement, and the phase is apt enough – but with him true romance was associated with childhood, not with maturity –Cyril Scott, Music – Its Secret Influence throught the Ages, The Aquarian Press (ISBN 0 85030 132 7), s. 88-91
Sexuelle restriksjoner er fremmed i Schumanns kunst og skriverier, men effekten av hans kreative fantasi kan ha bidratt i pakt med tidsånden å isolere "barna" som om utopisk "uskyldige" vesener.

Åsa Bergenheim påpeker:
Vad som sålunda tar sin början i slutet av 1700-talet, får sin näring under romantiken och kulminerar under 1800-talet är en idealisering av barndomen. Men detta betydde ingalunda att man ändrade förhållningssätt till barnen i det verkliga livet. Tvärtom tycks det vara så att idealiseringen av "barnet" snarare ökade trycket på de levande barn som faktiskt fanns där. Verkliga barn kunde te sig skrämmande eftersom de dels avvek från idealbilden, dels påminde om de impulser som människorna hade undertryckt hos sig själva.

Uppfattningen om den barnsliga oskulden ledde till två slag av moraliska attityder gentemot barn. För det första gällde det att skydda barnen från den orenhet som trots allt tycktes finnas i livet. Särskilt gällde detta naturligtvis sexualiteten, som kunde tolereras hos vuxna men inte hos barn. Både Michel Foucault och Philippe Ariès pekar på det stora antal pedagogiska handböcker som publicerades, där man varnade för vad som kunde hända om barnet inte kunde stå emot orena lockelser. För det andra gällde det att stärka barnets motståndskraft genom att med god fostran utveckla förnuftet och karaktären. Båda dessa pedagogiska angreppssätt kommer till uttryck i Émile, där Rousseau skarpt varnar för onanivanans våda och samtidigt förordrar - åtminstone för pojkar - en uppfostringsmodell som syftar till att främja förnuftet, karaktären och viljan. Enligt Ariès innehåller denna dubbla strategi emellertid en motsättning, då det båda handlar om att bevara barnsligheten och samtidigt göra barnet mer förnuftsstyrt. Men eftersom man inte självklart uppfattade någon motsättning mellan barnslighet i sig och logiskt tänkande, och heller inte såg barnet som primitivt och irrationellt, så fanns inte denna motsättning i tidens tankevärld. -Åsa Bergenheim: Barnet, libido och samhället, 1994, s. 37-38.
Rousseau kritiserte fornuften som om denne egenskap hadde iboende ondskap som ledet til misbruk, kulde og ufruktbarhet som nivellerte alt og alle, og var livsfjern og kunstig. Det gjaldt altså å bevare barnslighet "i pakt med naturen", samtidig som barn også skulle bli fornuftsstyret. Vi kan spørre om oss om barns "sanne natur" er "uskyldighet", eller om denne "uskyldighet" bare er en pietistisk forestilling, og derfor likeså kunstig som hva annet er kritisert som unaturlig og kunstig? Finner vi frihet i naturens kamp for "den sterkestes rett", i barnslighet og i en verden uten kunnskap? Da filosofer på 1700- og 1800-tallet kritiserte fornuften og ønsket et mer "naturlig samfunn", kan vi her se forløper til de autoritære ideologiene i det 20. århundret.

c. Det rasjonalistiske syn: I tråd med opplysningstidens ideologi ble det hevdet at barn er ubeskrevne blad (tabula rasa) som i kraft av de voksnes innsikt i fornuft skulle ble innprentet lærdom og leveregler som er nyttig for samfunnet. Mennesket må i utgangspunktet lære alt. Dette rasjonalistiske syn har holdt seg bedre enn det rent pietistiske og romantiske syn med en avgjørende betydning inn i vår tid. Holdningen knytter seg sterkt opp til borgherskapet som ny klasse i Europa. Borgerskapet besto av mellomsjiktet i samfunnet med utdannelse og eiendom, slik som fabrikkeiere. Det nye sjiktet skulle snart utgjøre hele det etablerte samfunn, og denne klassen var organisert rundt kjernefamilien, ikke ætt eller klan som i tidligere tider. I kjernefamilien på 1800-tallet fikk vi det viktorianske kvinneideal. Tidligere hadde slekten levd og arbeidet tett sammen. I det gamle jordbrukssamfunnet tok menn, kvinner og barn del i felles virkelighet. Nå fikk vi gjennomgripende segregering der menn virket i det offentlige rom og bekledde alle embeter, og hvor kvinner befant seg i hjemmet og holdt på med "kvinneting", og barna gikk på skolen for å bli brukbare samfunnsborgere som oppretthold sosial status. Det ble konstruert skille på alder og kjønn, og delt ut roller som ble innlært fra barnsben av, og som dermed fikk emosjonell realitet som nytt sett tabuer. I den borgerlige kjernefamilie fikk barn leve i deres spesielle "romantiske barneverdenen" der de også skulle lære voksenlivets kjønnete regler, og den sosiale klassens kultur og levemåte. Barn ble holdt i isolasjon til de ble ansett å være sosialt rede til å fungere som voksne, og denne type sosialisering kom til å utgjøre vårt moderne barndomsbegrep: uskyld, vergeløshet og behov i moralsk rettledning, der sexuelle handlinger kommer til å fremstå som naturfremmed og direkte truende for karakter og helse.

Borgerskapet kunne ikke akseptere religion som absolutt kilde til sannhet. Religionen brøt med rasjonaliteten, som er selve grunnlaget for borgerskapets driftighet. Likevel var borgerskapet, kanskje mer enn noen annen klasse, i behov av de kontrollmekanismer som religionen hadde etablert omkring sexualitet. Onani hadde lenge vært "et problem" i kirkelige kretser da onani hørte til det kjødelige, ikke det åndelige (dette var ikke ennå knyttet opp til den bibelske historien om Onan). Onani ble forbundet med sexuelle utskeielser og synd. Hos onanisten hadde driftene seiret over fornuft. Et barn som onanerte er derfor et barn utenfor kontroll. Onani kunne lede oppmerksomheten bort ifra forplantningen, som er den betydning det patriarkalske samfunn hadde etablert vedrørende sexualitet, og som borgerskapet videreførte. Nå skulle barn oppdras til å være pliktoppfyllende og lydige samfunnsborgere, og dermed ble konformitet, disiplin og forutsigbarhet selvinnlysende nødvendige dyder som opprettholdt borgerskapets verdier. I og med den nye kjernefamilien ble isolert asexuell enhet, og hadde familien derfor lite å tilføye barn, og barneoppdragelse ble snart til et offentlig anliggende. Den borgerlige familien ble isolert nettopp fordi kvinner og barn ikke tok del i yrkeslivet, men måtte beskyttes. Mannens sexualliv fant ikke sted i familien lenger, men på bordeller, som var kraftig vekstnæring på tiden. Når unge menn skulle innvies i det sexuelle, skjedde det ikke med kjæreste, men på bordell. Jenter ble aldri innviet i det sexuelle fordi hun skulle konsentrere seg om rollen som frue og mor. Kvinner ble ikke tillagt sexualitet da hennes "sexualitet" etter datidens tankegang ikke hadde rasjonell hensikt. Kvinnens "sexualitet" hadde ingen økonomisk eller sosial nytte, men kunne tvert i mot true barn og familieverdier da hun kun skulle underholde mannens lyst for å produsere barn.
Den kultur som skapar det moderna sexualitetsbegreppet frånkänner inte bara barnen en sexualdrift, utan också kvinnorna. Den borgerliga kvinnan under 1700- och 1800-talen ansågs i samma grad som barnet vara i avsaknad av sexuella begär. Men till skillnad från barnet måste hon för sämhällets, mannens och sin egen skull i äktenskapet underkasta sig mannens drift. Endast därigenom skulle hon kunna nå sin naturliga bestämmelse — moderskapet. [...] Liksom barnet måste alltså kvinnan skyddas från sig själv och sin natur. Genom att postulera att kvinnan - och barnet - saknar sexualdrift, kunde man hålla tillbaka denna drift genom att fördöma dess uttryck och patologisera dess konkreta yttringar. -Åsa Bergenheim: Barnet, libido och samhället, 1994, s. 21
Ved siden av morens elementære forbilde, var det skolen og militærvesenet som fikk den egentlige oppgaven å sosialisere den nye generasjon. Borgerskapets familie er preget av plikter og disiplin med strengt skille på familiemedlemmenes ulike roller. I praksis ble familien institusjonalisert undertrykkelse av kvinner og barn, og på den måten kan man ikke se denne ordningen isolert ifra den lange tradisjon undertrykkelse. Familien ble oppfattet som byggesten i samfunnet, et slags miniatyrsamfunn der mannens makt over kvinnen og barna gjenspeilte keiserens makt over folk og nasjon. Vi har også det bibeleske vers som skal definere det gode ekteskapet hvor kvinnen skal elske mannen som mannen elsker Kristus. Den borgerlige familie var aseksuell fordi kvinnen og barnet ikke ble innrømmet naturlig sexualitet, og mannen søkte ofte tilfredsstillelse av sitt begjær i utenomekteskapelig ordninger. Det er også nå vi fikk de viktorianske begrepene at "barnet skal sees, men ikke høres" og "barns lydighet er grunnlaget for alle andre dyder". På den måten ble et helt århundre av barn oppdratt til å bli tankeløse medløpere i samfunnsmaskineriet, og lydige soldater i den galskap som resulterte i første og annen verdenskrig.

Det var imidlertid ikke før i 1960 at boken Barndommens historie av Philippe Ariès (norsk oversettelse 1980) ble publisert, og la til grunn et nytt fagfelt hvor barndommens utvikling er et tema for vitenskapelig forskning. Ariès hevder at barndommen er kulturell konstruksjon som oppsto på 1600- og 1700-tallet da staten, kirken og ulike filantropiske interesser begynte å interessere seg for barn som gruppe. Denne konstruksjon er kjennetegnet ved at barn er skilt ut ifra resten av samfunnet og satt i slags karantene til de selv kunne håndtere farene ved verden ved å blitt oppdratt som lydige samfunnsborgere.

Selv om de ulike filantropiske ideer opprinnelig og isolert sett er begrunnet i ekte ideologisk engasjement for å bedre barns selvinteresse, skulle videre utvikling og praksis ende opp å umyndiggjøre barn, især på det sexuelle området. I utgangspunktet var prosjektet at barn skulle reddes ifra liv i nød, noe som skjedde på privat initiativ ved en rekke barneasyl i de større byer (for eksempel Grønland Asyl opprettet av Paul Hansen Birch i Christiania i 1841). Senere ble asylene til hjem og anstalter. Nå skulle barna "vernes" og "beskyttes". Det dreide seg ikke mer om de "forsømmede Børn", men barn som viste "dårlig oppførsel" og manglende disiplin. Vi fikk vergeråd, kommunale tvangsskoler, skolehjem og ulike barnevernsinstitusjoner, gjerne plassert på øyer for at de innsatte ikke skulle rømme (jfr. Bastøy skolehjem). Det offentlige overtok ansvaret for finansiering og oppsyn av disse institusjonene. Dermed mistet det voksne samfunnet det personlige ansvar for barnas ve og vel. Barn mistet individualitet og rettigheter som enkeltmenneske, og kunne behandles på en måte som voksne aldri ville ha funnet seg i. En slik makt over barn, basert på autoritet, disiplin og lovverk, kombinert med mangel på personlig ansvar og etterrettelighet må ha som eneste konsekvens at barn blir misbrukt. Slik er det historiske faktum.
Filantropene hadde ikke bare et ømt hjerte for de nødlidende barna, de ga også uttrykk for et sterkt samfunnsansvar. Barneredningen i perioden fra 1830-årene og fire-fem ti-år framover, er internasjonalt gjerne blitt kalt, som Cunningham peker på, «child rescue», mens neste fase fram mot 1920-tallet er blitt omtalt «child saving». De to begrepene brukes for å beskrive en endring i forholdet mellom det private og offentlige engasjementet i barneredningen. Under den første fasen ble redningstiltakene i all hovedsak holdt oppe gjennom frivillig arbeid, gaver og almisser. I den neste kom myndighetenes inntreden til syne gjennom voksende økonomiske bidrag og etterhvert via politisk styring og lovregulering. Tiltakene ble nå mer ambisiøse og ulike faggrupper begynte å gjøre seg gjeldende på arenaen. -Harald Thuen, Introduksjon til 'Barn og barndom' av Hugh Cunningham, norsk oversettelse 1996.
Denne sosiale utvikling og de tre grunnsyn bak den kulturelle konstruksjon "barndom" kan ikke isoleres ifra bestemmelsen om et høyt nivå i sexuell minstealder i dagens samfunn. I all tid hadde den sexuelle minstealder vært generell lav eller fraværende, og sexuell praksis fulgte stort sett biologisk natur og regulert av bestemmelser for ekteskap. Det er ikke uvanlig å finne barn som giftet seg i 12-årsalderen i middelalderen og i eldre tider. Ikke for å komme realiteten av selve fortellingen nærmere inn på sømmene, men det er sagt at "jomfru Maria" kunne neppe være eldre enn 14 år, og kan ha være så ung som 12 år. Dette speiler uansett realiteten av datidens samfunn.

Det er først i den danske lov av 1866 hvor ordet "pigebarn" tas i bruk for første gang. Man kan si at barndommen nå er tatt i bruk som juridisk begrep. Snart skulle ordet "barn" innføres i alle lands lover. I alle de tre skandinaviske landene var lovene likevel kun aktuell for "pigebarn". Det kan virke som om en av grunnene er et behov for å konstruere  nytt kriterium for utukt, ettersom leirmål (omgjengelse utenfor ekteskap) var i ferd med å forsvinne som et straffbart begrep. Bordeller var vekstnæring i 1800-tallets Europa, og menn ville gjerne ha sex utenfor ekteskapet uten å bli straffet. Man behøvde et moderne begrep for å kriminalisere utukt på en mer avgrenset måte, og det passet godt med Europas voksende borgerskap og romantisering av barndommen hvor barnet så viktoriansk brutalt ble ribbet for naturgitt sexuell natur. Holdningen falt sammen med kampen imot onani. Til tross unge mennesker er sexuelle vesener (et gammelt faktum som stadig vinner en større vitenskapelig bekreftelse), var synet på barnet i det 19. og 20. århundret en lang kulturell prosess hen å gjøre de unge asexuelle. Sexuell interesse hos barn ble ønsket forstått som et fremmed element som hadde blitt påtvunget dem utenfra av eldre venner og voksne personer. Dette synet har holdt seg nesten opp til vår tid, der sexuelle barn produsert beskyldninger om overgrep fra foreldre. Uvitenhet om den sexuelle natur, og frykt, skam og avholdenhet rundt kjønnsorganet, ble regnet som normalt og svært ønskelig dyd. Datidens syn på barn gikk ut på å disiplinere de unge til å bli lydige soldater og arbeidere i samfunnsmaskineriet, og det å kontrollere sexualitet har alltid vært en mektig måte å kontrollere maktforholdene i et samfunn.

Det er verdt å få med seg at alle utkast om nye lover av denne regulerende type i sexualitet aldri er redegjort for eller forklare årsaken bak bestemt alder i lovteksten. Den store forskjell på de forskjellige lands sexuelle minstealdre er ikke basert på vitenskap, men vilkårlighet. I Norge er det sannsynlig at 15 år hadde sammenheng med konfirmasjonsalderen på 14 år. Konfirmasjonen ble innført i Norge i 1736 og markerte overgangen til gifteferdig (voksen) alder. Dermed er det å straffe "utugt" og "løsagtighed" alltid handlet om å straffe sex utenfor ekteskapet.

Den norske og danske loven vedrørende sexuell minstalder skilte seg ut på et vesentlig punkt, og det er i spørsmålet om objektiv skyld. Den norske lov bestemte 15 år som en objektiv grense, og dermed vil loven alltid ignorere de unges ønsker, oppfatninger og forståelse av situasjonen, og inngå i  lange tradisjon av offentlig sexualmoral hvor det gjelder å beskytte "ærbarhet" til jenter og kvinner. Den danske loven bestemte en aldersgrense på 16 år, men tiltale kunne likvel finne sted kun hvis foreldrene eller vergen anmeldte forholdet (subjektiv skyld). Dermed hadde foreldre mer å si over barnets sexualitet, på godt og ondt. Den objektive natur gjelder fortsatt i norsk lov, og er grunnlaget for at norsk ungdom unødvendig er underkastet den mest konservative type sexuallov i Europa.

I 1902 fikk straffeloven i Norge den moderne utformingen. Forbrydelser mod Sædeligheden ble samlet i straffelovens kapittel 19. Først nå gjaldt lovene for begge kjønn, og ordet barn ble tatt i bruk i lovteksten til å betegne ikke-myndige personer (den gangen individ under 21 år, i dag 18 år). Den sexuelle lavalderen ble hevet fra 15 til 16 år, og 12 til 13 år. Loven umuliggjorde naturligvis at flere barn kunne samtykke i sexuell omgang, og statistikk viser plutselig at det ble flere voldtekt (juridisk sett) i Norge, nå også mot jenter som hadde kommet i pubertet og var fysiologisk i stand til å gjennomføre samleie. Minstestraff for omgang med barn under 13 år ble redusert til ett år, og kunne være lavere såframt samleie ikke hadde skjedd. I Innstilling Ifra straffelovskomiteen av 1925, som ledet opp til de nye lovene i 1927, ble forbrytelser mot sedeligheten diskutert. Man hadde hevet aldersgrensene i 1902, og var nå blitt overrasket over at "sedelighetsforbrydelser mot barn" hadde økt. Flere forklaringer og teorier ble presentert:
Det er en utbredt opfatning at voldtekt og sedeligforbrydelser mot barn har økt i den senere tid, og at disse forbrydelser i det hele blir bedømt for mildt av våre domstoler. Og det er ikke bare på tilfeldige iakttagelser en sådan opfatning har vært bygget. [...] Komiteen har søkt å skaffe det best mulige grunnlag for en bedømmelse av kriminaliteten og rettspleien på dette området. [...] Opgavene viser som man vil se en sterk stigning efter 1905, særlig i antallet av utuktsforbrydelser mot barn. -Vedlegg til Odelstings-proposisjon nr. 8 (1927), s. 3 og 6.

Efter den eldre lov var utukt med pikebarn under 12 år likestilt med voldtekt, mens samleie med piker i alderen 12-15 år blev straffet med straffearbeide i femte grad (6 måneder til 3 år) eller fengsel. Piker over 15 år blev ansett som voksne i sexuel henseende. Ved loven av 1902 blev den første grense hevet fra 12 til 13 år og den annen fra 15 til 16 år. Et flertall i komtieen (alle undtagen Sund) foreslår, at den nedre grense heves ytterligere til 14 år. -Vedlegg til Odelstings-proposisjon nr. 8 (1927), s. 32.
I 1927 ble 13 hevdet til 14 år som mottiltak av forbrytelser mot sedeligheten. Ingen nærmere motivasjon for at grensen skulle heves til 14 år er gitt annet en generelt uttalt behov for straffeskjerpelse. I Spania og andre nasjoner fungerer selve den sexuell lavalderen på 13 år godt ennå. Når man ikke behøver å begrunne sexuell lavalder i fakta om unge mennesker, er veien åpen for å heve alderen vilkårlig så lenge man tror at det "beskytter" noen. Tidligere tiders kvinnesyn gikk ut på at menn følte at de måtte "beskytte" kvinner imot ulike farer. Med slik unnskyldning slapp menn unna med nærmest hva som helst av undertrykking og umyndiggjørelse. Å beskytte barn er vel og bra, men problemet er at det alltid er voksne som setter premissene for beskyttelsen. Dette misforhold er blitt til del av det moderne syn på barn og ungdom i en type selvfølgelighet at mange ikke ser den kulturelle undertrykkingen. Hvem samfunnet til enhver tid betrakter som barn er avhenger av det syn samfunnet har på barn, og menneske. Et negativt syn på barn og menneske vil ha den effekt at individer langt opp i tenårene (ofte eldre) oppfattes som barn.

La oss ta et annet historisk eksempel: Det er liten tvil om at det var moralister, motivert av ønske om å beskytte mennesker imot seg selv i et ønske om å lage en bedre verden, som drev gjennom og vant folkeavstemningen i 1919 som førte til at brennevin ble forbudt. Hva man da oppdaget er at når man kriminaliserer noe, vi kun kriminelle holde på med det, og anliggende kommer snart ut av kontroll. Smugling av brennevin fikk enormt oppsving og bidro til å øke kriminaliteten i samfunnet. Moralistene reagerte som sædvanen er med å forlange mer politi og hardere straffer. Istedenfor vant sunn fornuft i ny folkeavstemning, og forbudstiden var over i 1927. I dag har vi lært å leve med alkohol, men vi har ikke lært å leve med de unges naturgitte sexualitet ennå.

Den neste endringen i de norske lovene ble gjort i 1963 (Odelstings-proposisjon nr. 40 (1961-62)). Da kom et lite, men viktig tillegg i §195 og §196 som sa at straff kan falle bort hvis "de som har hatt den utuktige omgang, er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling". Synet på sexualiteten hadde forandret seg. 1960- og 70-årene er tiden for den sexuelle revolusjon. I den tiden ble det skapt noe større forståelse for at barn er sexuelle individer. Loven forteller oss ingenting om hva jevnbyrdighet i alder og utvikling vil si. Det kan virke som om man hadde gått lei av å fastsette ubegrunnede aldre i lovtekster. For å få svar må vi se på rettspraksis. I den kommenterte utgaven av Norges Lover leser vi:
For å avverge eventuelle urimeligheter ble det i 1963 åpnet adgang til å frifinne når partene er «omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling». En tilsvarende regel er også oppstilt i § 196 fjerde ledd.

Begge bestemmelsene gir bare adgang til å frifinne ved relativt små aldersforskjeller, men det er antakelig adgang til å akseptere litt større forskjeller i relasjon til §196 enn til § 195 [...] Og i relasjon til §196 er det også grunnlag for å legge vekt på om fornærmede er 14 eller 15 år, jfr. 90/1217.

Høyesteretts praksis synes å ha blitt noe mer liberal den siste tiden. I 81/1084 aksepterte ikke Høyesterett en aldersforskjell på 3 år og 1 måned i forhold til en jente på 14 år og 8 måneder. Se også 77/895 hvor fornærmede var 14 år og 8 måneder, og aldersforskjellen var 3 år og 5 måneder. I 94/1000 ble derimot en aldersforskjell på 3 år og 11 måneder akseptert i forhold til en jente på 14 år og 3 måneder. Her fremheves det dessuten at det også må «ses hen til partenes utvikling ved vurderingen av hvor stor aldersforskjell som kan godtas. Hvor fornærmede er kommet betydelig lenger i sin utvikling enn hva som kan sies å ligge innenfor et normalt variasjonsområdet, er det grunn til å legge noe mindre vekt på forskjell i alder» (s. 1001). I 94/1032 ble derimot ikke en aldersforskjell på 4 år og 4 måneder akseptert i en sak hvor fornærmede var 14 år og 11 måneder. -§195, Den kommenterte utgaven av Norges Lover, s. 452.
Høyesterett vurderer menneskelige unike forhold i år og måneder. Den matematisk praksis viser at sexuell lavalder i Norge er knyttet til kriminaliseringen av sexuelle relasjoner mellom personer med aldersforskjell på mer enn 3 til 4 år, der den ene part er yngre enn sexuell lavalder.
Når fornærmede er over 15 år, aksepterer Høyesterett som nevnt noe større aldersforskjell, jfr. 90/1217 hvor fornærmede var 15 år og 8 måneder, mens aldersforskjellen var 4 år og 2 måneder. [...]

For å være jevnbyrdige i utvikling må partene både fysisk og psykisk være noenlunde likt utviklet [...] Vilkårene er kumulative. Straffrihet er mao. betinget av at begge vilkår er oppfylt [...] Dessuten er de uttømmende. Andre formildende omstendigheter kan bare tillegges vekt ved straffe-utmålingen [...]

Etter § 195 er det også adgang til å sette straffen under det lavmålet som følger av første ledd. Med de krav som stilles til aldersforskjellen kan fjerde ledd bare anvendes når gjerningspersonen er under 18 år. -§195, Den kommenterte utgaven av Norges Lover, s. 453.
Partene skal være noenlunde likt utviklet, både fysisk og psykisk. Kun hvis den "fornærmede part" er unormalt utviklet kan det legges mindre vekt på forskjell i alder. Likhet er prinsippet. Norge har et syn på barn som derfor ikke er fullt så sterk motstander av ung sexualitet som vi finner for eksempel i Storbritannia, hvor all sexualitet mellom personer under 16 år er straffbart. Forutsetningen for straffefrihet er likhet i alder, eller at forskjellen i alder utjevnes med unormal utvikling hos yngre part.

Paragraf 196 annet ledd fikk i 1963 også et tillegg om uaktsomhet:
Villfarelse med hensyn til alderen utelukker ikke straffeskyld, med mindre ingen uaktsomhet kan legges gjerningsmannen til last i så måte.
Dette kan tolkes som enda en måte å myke opp urimeligheten i å sette en generell alder. Muligheten for at den "fornærmede" kan si at vedkommende er over 16 år er en måte å erklære ansvar for handlingen.

Den siste vesentlige endringen til lovene om seksuell lavalder kom i 1992, jfr. Odelstings-proposisjon nr. 20 (1991-1992). Da ble en ny alder introdusert i §195 annet ledd som kunne gi fengsel i 21 år.

Straffeloven §195 av 1992, annet ledd:
Fengsel inntil 21 år kan idømmes hvis [...] handlingen [...] er foretatt overfor barn under 10 år og det har skjedd gjentatte overgrep.
"Utuktig omgang" (eller "utuktig omgjengelse") er byttet ut med ordet, "overgrep". "Overgrep" er et ladet ord, og på sett og vis en forhåndsdom. Å bruke ordet "overgrep" er nesten samme som å bruke ordet "voldtekt". Tiden mellom 1985-91 står for økt bevisstgjøring om traumatiske sexuelle opplevelse i barndommen, og samfunnets syn på barn led mye av dette fokuset fordi man nå følte at barn behøvde beskyttelse utover alle porsjoner. Vi ser slags revitalisering av den viktorianske moralitet, hvor selv de mange toppløse kvinner i Hollywood-filmer fra 1980-tallet forsvinner. Frykt og usikkerhet tok overhånd, og fedre ble skremt ifra å ha kroppskontakt med døtre. Den negative sosiale effekten av manglende kontakt hvor barn følte at far ble unaturlig stiv, er nok betydelig. I slikt kulturklima er det vanskeligere å skille på positive, frivillige sexuelle erfaringer, og negative opplevelse med press, tvang og vold. Denne forvirring i menneskelig forhold har holdt seg frem til våre dager i holdninger, selv om vi nå ser gryende avbalansering. Selv om det flere ganger har kommet forslag (se for eksempel avsnitt 3.6.3.4 i NOU 1997:23), har ingen liberalisering av lovene om minstealder vunnet frem i Norge siden 1963. Tiden var nok ikke inne midt i hysteriet gjennom 1990-årene og etterbølgene.

Norsk ungdom må innrette seg etter den mest konservative type minstealder i Europa
En gang i tiden var den sexuelle lavalderen i Norge 12 år. Deretter ble lavalderen 15 år, så skjøvet til 16 år, ved urbane kristne røster som fremmet den i seg selv edle sak å verne barn ifra å måtte jobbe på bordell som ekstra inntekt for familien (som i grunn kunne vært bekjempet ved annen lovgivning enn å heve minstealder i seg selv). Fortsatt deler Norge den høyeste lavalder i Norden sammen med Finland. Sammenligner vi situasjonen med Europa ellers, er vår sexuelle lavalder ikke kun høy, men av den mer konservative sort også.

En typisk innvending er at verdens lavalder i gjennomsnitter er 16 år, og at Norge sånn sett derfor ikke har så høy minstealder som det later som i direkte sammenligning med naboland. Påstand mangler innsikt i de unike nasjonale forhold, og man glemmer å understrekke at da har man delt USA opp i 51 stater. Den føderale sexuelle lavalderen er 16 år, men mange delstater har bestemt 17 og 18 år. Åtte stater har 17 år, og tolv stater har 18 år. Noen ser sammenheng i at europeisk ungdom er mer sexuelt opplyste i tidlig alder, og modnes følelsesmessig flere år tidligere enn amerikansk ungdom. Den konservative tilstanden i USA tåler ikke sammenligning med det liberale Europa, kanskje med unntak Storbritannia. Dermed er det i grunn greit å eliminere USA ifra vår beregning sammen med andre land som er behersket av konservativ kultur av en type Norge ikke kan identifisere seg med. Da viser det seg at Norge er blant de mest konservative land i Europa vedrørende ungdomssexualitet.

Norsk 16-årsgrense involverer restriksjoner som ikke deles av andre land med 16-årgrense
Det er direkte misvisende å sammenligne Norges minstealder på statisk måte med andre land som fører 16 år lavalder. Selv liberale Nederland fører 16 år, men nasjonen har ikke desto mindre en ordning som ivaretar barns sexuelle egenvilje mellom 12 til 16 år, som i praksis slår fast at barna har rett til selvbestemt sexualitet uten at staten blander seg inn i privatlivets unike forhold og utvikling.

Norge deler samme lavalder med Tyskland, men igjen finner vi ingen grunn til direkte sammenligning. Tyskland fører tilsvarende ordning som Nederland, men alderen er satt til 14/16 år. I Tyskland er samleie lovlig ifra 14 år i de fleste normale tilfelle. Unntak er hvis eldre partner er over 21 år og utnytter mindreårig som tvangssituasjon eller godtgjørelse. Da vil anmeldelse være avhengig av klage fra den mindreårige. Ellers er den sexuelle lavalder 16 år, men loven beskytter mindreårig imot tvang inntil 18 år. Sex med 14-åring er i seg selv ingen forbrytelse selv om lavalderen gjerne er fremmet som 16 år på lister, og dermed kan vi ikke sammenligne realiteten i lovbestemmelsen om 16 år med norsk sexuallov vedrørende minstealder. Den praktiske minstealder i Tyskland er 14 år. Tyskland sliter heller ikke med nasjonal sexualhelse til tross stor nasjonal liberalitet rundt nakenhet, familienudisme, pornografi og sexualitet, og selv prostituerte er skatteregistrerte. Til tross at de sexualliberalistiske land som Nederland og Tyskland er fremmet konsekvent som 16 år på lister med sexuell minstealder, vil nasjonenes praktiske ordninger likevel sette Norge i grell konservativt og bakstreverisk lys. Faktisk er Nederlands og Tysklands ordninger mer liberale enn lavalderen i Sverige og Danmark på 15 år. Norge har derfor ikke mange land i geografisk nærhet å sammenligne seg med i nivå konservativ stivbent sexualpolitikk overfor ungdom.

I flere land representerer 16 år den alder hvor foreldre ikke lenger kan nekte barn sex uten at staten kan gripe inn som beskyttelse overfor barnas selvinteresse, ikke slik at barn ikke kan ha lovlig sex før den tid. Dermed er bestemmelsen på 16 år snarere basert på omvendt tenkning enn hva norsk sexualpolitikk og moralitet angår i praksis, som pålegger barnet under 16 år alltid å være "overgrepet" når det har frivillig sex med person over 16 år. Derfor er det håpløst misvisende og overfladisk å henvise til verdens gjennomsnittlig minstealder på 16 år som rettferdiggjørelse av det norske systems ønskelighet i seg selv.

Etter at vi har forstått dynamikken som undertrykkes i gjennomsnittutregning av verdens minstealdre, går vi videre i vår betraktning for kun å oppdage at de europeiske land som har 16 år i lavalder representerer et mindretall i forhold til de land som har yngre aldergrense. Først da skimter vi den reelle politiske situasjon i Norge i hvordan vi faktisk mistror vår ungdom i ikke å takle deres naturgitte sexualliv, men i stedet må på død og liv trekke dem foran domstolen. I Europa er det Vatikanstaten som etter sigende har lavest minstealder på 12 år. I Spania var lavalderen 12 år fram til år 1999, og dermed hevet til dagens 13 år. Europa har 20 land med lavalder under 16 år, stort sett 14 og 15 år, mens 13 land fører 16 år, og som nevnt er det flere land med 16 år som rommer juridisk bestemmelse for lovlig sex for personer mye yngre enn 16 år, helt ned til 12 år.

Noen skrekkeksempler fra virkeligheten
Har norsk ungdom yngre enn 16 år sex med person over 16 år, er den yngste alltid "overgrepet". Derimot kjører nederlandsk påtalemyndigheter aldri sak uten at man mener at det foreligger viss grunnlag for reelt overgrep. Slik blir resurser og unødvendige tårer spart. Norsk politi kjører alltid en sak blindt, samme hva. Norge praktiserer symbolpolitikk i utøvd makt. Nederlandske barn mellom 12 til 16 år har alltid rett til å bli hørt. I Norge, tro det eller ei, er det snarere irrelevant hva den mindreårige selv føler og mener. Har den mindreårig etter lovens fikserte tall hatt sex før tiden, er det alltid offer i overgrep. Det finnes visse faktorer som kan gjøre at dom ikke trer i kraft for den eldre part, "overgriperen", for eksempel jevnbyrdighetskravet, men ikke la oss lure av dem som hevder at norsk rettpraksis derfor ikke er firkantet, for jevnbyrdigheten er såpass smal og vurdert heller ganske subjektivt og relativt ifra sak til sak at det ikke skal mye til før dom ødelegger menneskeliv. Når jevnbyrdighetskravet er så relativt vurdert, er systemet høyest urettferdig og levner savn for bedre bestemmelse.

Ta for eksempel 20-åringen som ble dømt i Nordhordland tingsrett for å ha hatt sex med kjæresten sin på 15 år. Gutten fikk 60 dagers betinget fengsel til tross at dommen påpeker at:
Det er ikke holdepunkt for annet enn at forholdet var frivillig fra begge sider, og det heller ikke er preg av utnyttelse.
Tenk på det en stund! Især om du er en av dem som har ment at norsk rettsapparat ikke kjører firkantet saksvurdering av ungdommens kjærlighetsliv. Denne saken hadde ikke vært et problem i Sverige, Danmark, Island, Tyskland, Nederland (da det nå er fem år i aldersforskjell som generell sikkerhetssone), Frankrike, Spania, Italia og listen fortsetter. Og når fikk så det unge kjæresteparet problem med deres hittil uproblematiske romantiske anliggende? Jo, romansen ble anmeldt av helsepersonell i forbindelse med at jenta var så klok - trodde hun - å skaffe seg prevensjon! Barn skulle vært beskyttet imot slikt vilkårlig angiveri. Bemerk, vi taler her om en jente som kun er ett år (på det meste) unna sexuell lavalder, og det handlet ikke om tilfeldig sex, men romantisk forhold. Er det slik firkantet lov vi virkelig ønsker oss? Det hadde jo vært skremmende. Noen av oss begynner å tenke på middelalderens heksejakt.

La oss ikke kun ta for oss et opplagt "justismord", men være så modige å påpeke en sak som muligvis vil provoserende de mest "rettskaffende" som i godstolen setter seg opp som moralske dommere over andres unike liv:

En dom fra Hålogaland lagmannsrett i Tromsø opprettholdt straffansvaret for 19 år gammel gutt som hadde hatt sex med en jente på 13 år. Selv ett år senere forsikret jenta retten om at samleiet skjedde frivillig og at hun ikke ønsket at gutten skulle straffes. Hun hadde ikke hatt fysisk eller psykisk problem som følge av hendelsen, og hun til og med avviste den oppreisning som staten tilbød henne for "overgrepet". I retten beskrev både hun og han relasjonen som "begynnende kjærlighetsforhold" som ble avbrutt kort stund etterpå i kraft av felles erkjennelse av at aldersforskjellen i seg selv er for stor til å kunne bli akseptert av samfunnet. De hadde korrekt! Og bemerk: Saken ble ikke engang anmeldt av moren til jenta, men av moren til jentas venninne. Et slikt følelsesangiveri (som for alt hva vi vet kan ha vært hevnaksjon voksne seg i mellom) burde barna være beskyttet imot, og vi ser med savn på det nederlandske systemet.

Om den "den fornærmede" i disse sakene ikke blir straffet med fengsel og bot, er disse barna likevel virkelig staffet, og med all sannsynlighet påført stor psykisk belastning i offentlighetens påsyn enn hva den sexuelle erfaring har kunnet påføre. Hvor blir det da av med hensikten ved loven som skal beskytte barna ifra overgrep fra voksne? Det hele er motstreberisk. I FNs barnekonvensjon fra 1989 kan vi lese følgende:
Artikkel 16 (Privatliv, ære, omdømme)
1. Ingen barn skal utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, sin familie, sitt hjem eller sin korrespondanse, eller for ulovlige angrep mot sin ære eller sitt omdømme.
2. Barnet har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.
Det er absolutt ikke innlysende at disse fire unge individer måtte trekkes gjennom rettsapparatet og å få deres kjærlighetsliv brettet ut i massemedia.Hvis det er slik at lov og rett skal bli redusert til å tjene angiverikultur basert på føleri på bekostning av barns psykiske helse, sexualliv og omdømme, er det på tide at ansvarlig, moderne foreldre krever at politikerne ser etter andre løsninger hvor enn moralsk radikalt det enn måtte være i konservatives ideologiske øyne. Det handler om våre barn og framtiden, ikke om bestemmelser som ble tilvirket for over hundre år siden ved en type mentalitet som vi ellers i alle områder av livet som vi nedkjemper som politisk uønskelig. Selv om den sexuelle lavalder opprinnelig ikke er tenkt på som lov som skulle beskytter barn for dets egen skyld, må loven i det minste oppfylle slikt krav effektivt i dagens kultur for i det hele tatt å være hensiktmessig. I stedet finner vi lovbestemmelsen å fungere som et vitalt symbol på hvordan voksensamfunnet rett og slett fratar ungdommen mulighet til å råde over egen kropp i sunn nytelse i stedet for å gi dem god start i livet. Med så firkantet lov blir rettspraksis til maktmisbruk i seg selv, og kan derfor ikke ivareta en ilagt hensikt. Regulering blir da til egen form legalisert voldtekt.

I den nederlandske modell har vi lavalder på 16 år, men i praksis er grensen 12 år (med en generell aldersforskjell som i de fleste tilfelle ikke bør overskride 5 år). Barn har da mulighet til å ha sex på fullverdig måte med andre barn og noe eldre hvis mer erfaring er ønskelig. Og til tross denne liberalitet er barn like så effektivt beskyttet imot overgrep på samme måte som norsk lov skal ha samme hensikt. Den nederlandske system er ikke mindre sikre enn det norske, men sosialt sunnere ved å være human. For selv om den norske loven er strengt fiksert, stanser det ikke at et betydelig antall ungdom debuterer lenge før minstealder, og dermed setter seg selv og andre i fare for å bli trukket inn i ufrivillig rettssak som kan være uønskelig selv for foresatte. Staten overkjører familien, og foreldre kan på denne måten være utsatt for hevnaksjoner fra de andre angivende voksne hvor barna rett og slett er ofre for anliggender som ikke har noe med den tilsynelatende bekymring. I Nederland har staten lagt langt større ansvar for personlig forhold der den høre hjemme, hos foresatte og barnet selv. Det øker rettsikkerheten, for man kan ikke måle rettsikkerhet i de faktisk antall saker. I FNs barnekonvensjon fra 1989 kan vi lese følgende til stille ettertanke:
Artikkel 14 (Tanke-, samvittighets- og religionsfrihet)
2. Partene skal respektere foreldrenes, eventuelt vergenes, rett og plikt til å veilede barnet om utøvelsen av hans eller hennes rettigheter på en måte som er i samsvar med barnets gradvise utvikling.
Andre land
Sexuell lavalder kan være alt fra 12 år til 21 år. Ingen av disse aldre er konstituert ved objektiv fakta om barns utvikling, men basert på lokale kulturelle tradisjoner som gjerne er oppretthold av forestillinger som ikke er understøttet av moderne psykologi og forskning. Land som ligger utenfor den Vestlige og islamske kulturen har ofte pragmatiske lover om sexuell lavalder som er sprunget ut av annen type kulturell tradisjon som Norge vanskelig kan identifisere seg med når det gjelder sexualitet og makt i samfunnet.

I USA er relasjoner mellom personer av samme kjønn forbudt i de fleste Sørstatene, og noen stater er analsex forbudt selv i heterofilt ekteskap. Det er ironisk at lovene (og håndhevelsen av disse) i USA på mange måter reflekterer praksis i Midt-Østen, som er et område som USA ellers ikke ønsker å sammenligne seg med. Land i Midt-Østen har den mest konservative sexuelle lovgivning i verden. Sexuelle relasjoner er bare lov innenfor ekteskapet, og relasjoner mellom personer av samme kjønn er forbudt. Ekteskapets betydning viser opprinnelsen til alle lover om sexuell lavalder (i Norge var lovene likedan frem til 1800-tallet). Lavalder i disse landene bestemmes av når man kan gifte seg, vanligvis 18 år. Iran er unntakstilfelle. Her bestemmes ekteskapsalderen av trostilhørighet. For muslimer er den 15 år for gutter og 9 år for jenter.

Enkelte land som Brasil har ingen klart definert lavalder. I stedet er det rettspraksis som bestemmer hvilken alder som gjelder for dem som dømmes, hvor det blir tatt hensyn til om jenta mellom 10 -15 år har nådd puberteten. Vedrørende Brasils sexuelle lavalder:
According to the information provided by the Medical Service of the Federal Police Department, which were narrated by a gynaecology, the woman's body only will be prepared to the procreation, after the puberty, when the initial alterations occurs in the woman's body at the age of 9 to 10 years; the following step is the first menstruation, when the girls is 10 to 15 years old; after all these processes the organism is prepared to procreate, so is presumed that this is the ideal age to the sexual activity. -Legislation of INTERPOL member states on sexual offences against children.
I Russland og Ukraina gjelder tilsvarende ordning hvor det foretas individuell vurdering om hvor moden jenta er i hvert enkelt tilfelle. For Ukrania:
The legal age of consent for sexual activity is to be established by decision of a medical examinator. -Legislation of INTERPOL member states on sexual offences against children.
For Russland:
There is no special age established by law. It can be established by special forensic examination. -Legislation of INTERPOL member states on sexual offences against children.
I disse land er det kjønnsmodenhet eller naturen selv som er avgjørende, og legen avgjør etter undersøkelse av de faktiske forhold, men er for tiden generelt satt alder til 16 år. Man kan naturligvis bli dømt for voldtekt uavhengig av alderen på offeret.

I den spanske modellen er lavalderen 13 år ifra 1999 etter å ha vært 12 år, men det betyr ikke at barna står ubeskyttet av staten. Straffeloven slår fast at "den som medvirker til å lure eller villede en person mellom 13 og 16 år, gjør seg skyldig i sexuelt misbruk og skal straffes med bøter eller fengsel […]" Barn er altså fri til å ha sex innen rammen av kjæresteforhold eller så lenge barnet opplever at sex ikke er basert på lureri.

På Island var lavalderen 14 år, men hevet til 15 år i 2007, men også her finner vi restriksjoner: "Den som med falske forutsetninger, gaver eller på andre måter forleder eller forlokker ungdom under 18 år i å ha samleie eller annen sexuell omgang, straffes med fengsel […]". Island gir sexuell aktiv ungdom delvis råderett over egen kropp, samtidig som landet ivaretar forpliktelsene i FNs barnekonvensjon om å forhindre overgrep mot barn opp til 18 år. Den islandske modell er bedre enn den norske fordi i alderen 14 (nå 15) til 18 år er sex i seg selv ikke belagt med staff med mindre det ligger kvalifisert tilleggshandling til grunn. Tilleggshandlinger er jo nettopp hva som går igjen i saker med sexuell utnyttelse av barn. I Norge behøver man ikke tilleggshandling for at sex med person under 16 år skal være et overgrep fordi sex i seg selv regnes som selve overgrepet. Det norske jevnbyrdighetskravet er heller ikke smidig eller rettferdig nok, men faktisk så streng at selv erklærte kjærestepar, velsignet av foresatte, blir straffet selv i saker hvor mindreårig fremmer påstand om ingen skade eller anger, ja, selv avstår tilbudet om oppreisning. Avgjørelsen kan foresatte overstyre "på vegne" av barnet, og man fratar selv femtenårige barn kroppsselvbestemmelse, til tross barn i mange europeiske land allerede har vært lovlig sexuelt aktive opp til fire år før 16 år.

Minstealderen i Italia er 14 år, men 13 år hvis med partner som er 3 år eldre (13-åring kan ha sex med 16-åring). Hvis en av partnere også har en form for innflytelse på den mindreårige, som "adoptivfar eller verge eller en annen person som mindreårig er blitt overlatt til helse, opplæring, undervisning, veiledning eller forvaring, eller hun som bor sammen med den mindreårige", stiger den sexuelle minstealderen til 16 år.

Nordisk ungdom - forskjell i modenhetsgrad?
Hva er det som skiller svensk og dansk ungdom ifra norsk ungdom? Kun de foresattes nasjonale moralfølelse basert på et mer eller mindre vilkårlig tall? Hva er årsaken til at 15-åringer gjør det så mye bedre i Sverige og Danmark, men for all del ikke i Norge? Undervurderer vi våre barn, eller er det våre naboland som overvurderer deres? Hvis det er sånn at vi undervurderer våre barn, eller slik at vår moralske følelse faktisk er behersket av denne statiske definerte alderen av 16 år, er jo det svært betenkelig i og med at det representerer unødvendig offentlig utgift hver gang noen trekker det 15-årige barn foran domstolen. Med andre ord vil minstealder på 16 år ofte medfører en unødvendig belastning for hele familien hvis foresatte i henhold til lov føler at det pålagt med kontrollstyring etter statisk alder framfor barnets modningsgrad og situasjon. Det vil bare representere et moralsk problem som ikke eksisterer i våre naboland overfor 15-åringers naturlige kjærlighetsliv, hvor man i disse nasjoner følgelig anser det som normal at barn kan debutere som 15 år, som også så mange norske ungdommer gjør uansett uten at det leder til større problem enn å debutere som 16-åring - det vil si hvis man ikke blir angitt.

I Norge ønsker man å gjøre barn til direkte offer i misbruk selv om man selv så oppegående benekter. Faktisk er det saker hvor barn har fått lære av overivrige psykologer at hvis det ikke føler seg skadet, kommer dette inntrykk nettopp av at barnet har undertrykt overgrepet og misbruket, og av den grunn behøver psykologisk hjelp! Når selv psykologer blander juridisk språkbruk med psykologi, er det ikke rart at folket også gjør det. Denne totale forvirring betegner den reelle situasjon i Norge, basert på et vilkårlig høyt tall. Hvis norske individer under 16 år faktisk blir ødelagt ved å ha frivillig sex, må vi konkludere med at norske tenåringer eier helt annen type psykisk konstitusjon enn europeisk ungdom ellers, som takler sexlivet lenge før 16 år, og bor i nasjoner som viser til topp nasjonal sexualhelse. Vi regner med at norsk ungdom ikke tolerer at voksne skal ha et så sterkt nedvergende syn om dem.

Forskjellen på de andre land vi har nevnt, og Norge, er at disse land ikke baserer seg på skarp grense, men tar hensyn til human spillerom for en individuell utvikling av sexuell modningsgrad, samt erkjennelse av menneskets naturgitte frihet. I Norge skal man helst blir sexuell moden først på 16-årsdagen og aller helst på 18-årsdagen, og det er skam å si at vi egentlig ikke setter saken på spissen ved denne påstanden. Hva er det som nødvendiggjør eller rettferdiggjør at norske barn behøver konservativ særbehandling i og med at vi vet at mange mindreårige kjønnsmodne påbegynner regelmessig sexualliv før fylte 16 år og dermed ofte utsetter eldre kjæreste for temmelig stort og unødvendig moralsk press som kan tillegge sexuelle følelser dårlig samvittighet og skyldfølelser i en sårbar periode. Vi har her med identitetsproblemer som ikke finnes i samme grad og utstrekning i våre naboland. Er det fordi norsk ungdom henger etter i sexuell utvikling og helse, og opplysning? I så fall ville slik nasjonal mangelfullhet være særdeles seriøst politisk problem fordi svekket nasjonal sexualhelse eier konsekvens i utallige mange sosiale og kulturelle sammenheng, derfor til stor økonomisk belastning.

Har sexuell lavalder noe å si på nasjonal sexualdebut?
Det er logisk å tro at jo høyere sexuell lavalder en nasjon har fastsatt med straffetilmålinger, jo tilsvarende utsetter ungdommen sexuell debut. Den globale kjensgjerning kan ikke bli mer omvendt! President for the Canadian Association For Adolescent Health (CAAH), som i februar 2006 publiserte landsdekkende undersøkelse om de unges sexualitet, hevder at økning av sexuell lavalder (i Canada var lavalderen 14 år før den ble 16 år) gjør lite forskjell for tenåringenes "sexualatferd og det å øke lavalderen kan være farlig". Jean-Yves Frappier, barnelege og leder av ungdomsdivisjonen ved Montreals Saint-Justine Hospital, hevder:
I spørsmål om å kontrollere atferd, vil ingen lov hjelpe, og det vil kunne ha negativ effekt.
Undersøkelsen av CAAH er basert på 1171 intervjuer med tenåringer mellom 14-17 år fra hele landet, og konkluderer med at 27 prosent av tenåringer er sexuelt aktive. Gjennomsnittsalderen for sexuell debut, inkludert oralsex, er 15 år i Canada. Studien fra 2006 viser at:
  • 1 prosent av 10-åringene hadde hatt sex/oralsex.
  • 1 prosent 11-åringene hadde sex/oralsex.
  • 2 prosent 12-åringene hadde sex/oralsex.
  • 11 prosent av 13-åringene hadde sex/oralsex.
  • 25 prosent av 14-åringene hadde hatt sex.
  • 29 prosent av 14-åringene hadde hatt oralsex.
  • 8 prosent av gutter, i udefinert alder, hadde hatt analsex.
  • 11 prosent av jenter, i udefinert alder, hadde hatt analsex.
I gjennomsnitt hadde tenåringene tre partnere etter sexuell debut.

Den konservative justisministeren, Vic Toews, hevdet at han bare ønsker å forhindre overgrep fra voksne ved å oppjustere sexuell lavalder, ikke for å forfølge tenåringer som har sex i samme aldersgruppe. Frappier derimot er bekymret for at tenåringer ikke blir oppmerksom på disse skiller og vil derfor komme til å være mindre villig eller ute av stand til å søke hjelp og beskytte seg imot sexuelt overførbare sykdommer.
Når du er 12 år gammel, hører du ikke nødvendigvis på nyhetene. Budskapet vil ikke nå fram til disse ungdommene, som tror at sex med hverandre vil være forbudt.
Frappier meddeler også hans bekymring om at når loven har kommet på plass, uavhengig av Toews hensikt, at foreldre, eller konservativt politi eller politikere, vil bruke bestemmelsen imot tenåringene selv. I 2008 ble den sexuelle lavalderen hevet til 16 år i Canada, med to unntak:
  1. Barn på 12 og 13 år kan samtykke i sexuell aktivitet med personer som ikke er mer enn 2 år eldre enn seg selv.
  2. Barn på 14 og 15 år kan samtykke i sexuell aktivitet med personer som er yngre enn fem år eldre enn seg selv.
Til tross Canada hevet sexuell lavalder opp til nivå med norsk bestemmelse, er sexualpraksis altså langt mer liberal enn norsk. Hvorvidt Frappier bekymring blir til en realitet eller ei, har sexualhelseveldedighet, Brook, funnet ut at Frappiers bekymring faktisk er nasjonal realitet i Storbritannia, hvor den sexuell lavalderen er 16 år. BBC melder at undersøkelse gjort av Brook har funnet at:
Tenåringer har større sannsynlighet i ikke å søke råd om prevensjon og sex hvis de er under den sexuell minstealder på grunn av bekymring om konfidensialitet og loven […] Jenter som hadde hatt sex før de er 16 år, hadde seks ganger større sannsynlighet i forhold til dem over 16 år å oppgi "frykt for å være for ung" som grunnlag til at de ikke hadde søkt informasjon.
Dermed synes det å ha høy minstealder eller oppjustere den, ikke å være et konstruktivt tiltak på sosialt sexualproblem - det skaper større frykt og fremmedgjøring. Det er heller ingen grunnlag til å konkludere at en slik løsning vil bidra med ønsket resultat, tvert imot. Det synes å være svært få, hvis noen studier som har undersøkt en statistisk sammenheng mellom sexuell minstealder og overgrep fra voksne, eller sexuell overgrep generelt, slik at det er ingen grunnlag å si at lav minstealder fører til flere overgrep. Studier som har tatt sexuell lavalder til betraktning i relasjon med sexuell aktivitet synes snarere å støtte Frappiers bekymring.

I 1999 utførte kondomprodusenten, Durex, en spørreundersøkelse av 4900 ungdommer mellom 16 og 21 år fra hele verden. Undersøkelsen viste at ungdom i Canada og i USA, hvor minstealder stort sett varierer mellom 16-18 år, i gjennomsnitt hadde sexuell debut som 15 år. I Tyskland, hvor minstealderen er 14 år, var gjennomsnittsalderen 15,6 år. Amerikanske tenåringer hadde høyest antall sexualpartnere på 7,5.

En annen studie ble gjennomført over noen år av Advocates For Youth, en Oregon-basert gruppe, i samarbeid med University of North Carolina. Studiene sammenlignet USA (lavalder 16-18 år), Tyskland (lavalder 14/16 år), Frankrike (lavalder 15 år), og Nederland (lavalder 12/16 år). Gruppens rapport fra 1998 viser at amerikanske tenåringer i gjennomsnitt mistet jomfrudom som 15,8 år; tyskerne 16,2 år; de franske 16,8 år; og nederlandske 17.7 år. Den samme rapport viser at amerikanske tenåringer i gjennomsnitt hadde 3,05 partnere; de nederlandske 1,7; tyskerne 1.9. I 1999 rapporterte Advocates for Youth at graviditetsnivået i alderen 15-19 år var 83,4 pr 1000 i USA; 20,2 pr 1000 i Frankrike; 16,1 per 1000 i Tyskland; og 12,2 per 1000 i Nederland. Abort for tenåringer var 3,6 per 1000 i Tyskland; 4 per 1000 i Nederland; 10.2 per 1000 i Frankrike; og 25 per 1000 i USA. Vi kan stille opp disse tall mer oversiktlig slik:


Helsetallene viser seg altså å være generelt mer ønskverdig jo tidligere alder barn har mulighet til å ha lovlig sex. Advocates For Youth relaterer forskjellene mellom de fire nasjonene mp ligge i sosiale faktorer, ikke sexuell lavalder, og påpeker at Nederland fører de mest liberale holdningene men likevel viser til høyeste sexuell debutalder. Med lav sexuell lavalder er ungdom uansett best beskyttet imot uønskelig juridisk inngrep fra de voksne samtidig som man er garantert like så stor juridisk beskyttelse imot faktiske overgrep. Nasjonaltall viser at slik liberalitet understøtter de beste helsetall.

Noen progressiv-dynamiske modeller
I debatt er det ofte fremmet at det ville være greit å senke norsk lavalder, og man i den forbindelse har kunnet akseptere 14 år hvis det ikke hadde vært for den bekymring at så lav alder baner vei for hva som regel kalles "pedofile", noe som derfor synes å gjøre lavalder på 16 år klokeste å beholde "sånn likevel", altså "på vegne av ungdommens beste" - og det til tross tidligere nevnte praktiske og unødvendige vanskeligheter "på vegne av ungdom". Det finnes andre systemer i verden som har tatt hensyn til slik innvedning. Som nevnt er det ulik lavalder ifra stat til stat i USA som varierer mellom 16, 17 og 18 (21 år i homosexualitet), men i par stater ser vi overraskende nok en god progressiv ordning som tar vare på de unges interesser.

Arkansas: Mistealderen er 16 år, men 14 år hvis partner ikke er over 18 år, eller 12 år hvis partner ikke er mer enn 4 år eldre, eller under 12 år hvis partner ikke er mer enn 3 år eldre.

Kentucky og Maine: Minstealder er 16 år, men ifra 14/15 år hvis partner ikke er eldre enn 19/20 år (ikke mer enn 5 år eldre).

Minnesota og New Jersey : Lavalderen er 16 år, men ifra 13 år hvis partner ikke er eldre enn 4 år (altså 13/17; 14/18; 15/19)

Iowa og Maryland: Samme som Minnesota og New Jersey, men ifra 14 år.

Nederland er det land som ligger nærmest Norge som har en slik dynamisk eller progressiv sexuell lavalder. I Nederland er lavalderen 16 år, men ifra 12 år hvis alder helst ikke overstiger med 5 år.

Vi finner disse dynamiske varianter å være mer humanistisk løsning i forhold til postulering av en objektiv minstalder. Det er sant at Norge har likeverdsprinsippet ifra 14 år, men vi finner denne loven å være for snever og for åpen for subjektivt tolkning på en måte som skaper mer usikkerhet enn sikkerhet for de unge. Unge innretter seg ikke så enkklet etter difuse regler, så det ville være bedre å innføre rammer som man kan forholde seg på en konkret måte. Disse må selvfølgelig være romslig nok for i det hele tatt å ha tiltenkt hensikt.

Lavere sexuell minstealder for sexuell helseøkning
Ungdom debuterer stadig tidligere, og for å unngå økende antall juridisk anliggende som i stor grad vil skade ungdommen selv, mener vi i det minste at generell lavalder på 15 år vil være tilrådelig, og endog 14 år med personer som er under 20 år. Ordningen vil ivareta, bekrefte og hedre Norges ungdom i tillitt til at de evner å ta modent ansvar på linje med andre ungdom i nasjoner som har lavere sexuell minstealder. Vi tror at minstealder på 14 år i ungdomsforhold representerer den manglende spark i rumpa i å gjøre sexualundervisning likeså så god som den burde ha vært i flere år nå, og at situasjonen tvinge fram et kvalitetskrav på absolutt alle skoler. Vi vet at sexualundervisning er vidt forskjellig ifra Stavanger til Oslo. Vi hevder også at staten blir spart kjedelig utgift, på mange måter, når ungt kjærlighetsliv er beskytter ifra å bli trukket så dramatisk inn i det offentlige lys på bakgrunn av et moralsk føleriangiveri, som godt kan være hevneaksjon voksne seg i mellom ved å utnytte barnas situasjon. Det vil kunne forebygge det sexpress som utøves i mange miljøer i å debutere ung som statussymbol, for det å bryte loven gir ofte sosial status. Med senket lavalder tror vi derimot at det ikke blir viktig å bevise seg som spesiell ved å debutere ung for debutens skyld. Og selv ved tidlig debut vet ungdommen at man ikke har gjort noe galt seg i mellom, og dermed blir sexualitet ikke tynget av usikkerhet, frykt for å ødelegge hverandres liv, eller til unødvendig følelse av dårlig samvittighet. Norsk ungdom fortjener å bli fritatt disse elementer som vi voksne legger på dem som levn fra gammel tenkning som uansett ikke strekker til for "å holde ungdom på plass" og atskille dem ifra deres biologiske realitet.

Hva ønsker ungdommen?
I Dagbladet 2006 [1] kunne vi lese at norsk ungdom ikke ønsket å senke den sexuelle minstealder. Tallene er fra Visendi, og undersøkelsen sier at to av tre spurte sa nei til å senke grensa. Også i aldersgruppa 16-24 år sier et stort flertall at dagens grense er korrekt. Sosiolog Kristinn Hegna ved Norsk institutt for oppvekst, velferd og aldring (Nova), sier:
Ungdom opplever nok at loven ikke hindrer dem i å ha sex de ikke ønsker, men at den beskytter dem mot sex de ikke vil ha.
Og her er vi et problem. For hvis ungdom ikke oppfatter at loven hindrer dem ifra å ha sex når dem måtte ønske, er det nettopp dette som ligger til grunn for ruinering av liv ved at man ikke innser de juridiske anliggender ved på ha så høy sexuell lavalder. Jenter har gjerne kjærester som er par år eldre, og er personen over 16 år er det derfor alltid fare for å bli trukket inn i et juridisk uføre. Det hjelper rent lite at forskningsleder, Svein Mossinge, ved Nova hevder at dagens grense stemmer bra overens med gjennomsnittlig debutalder, eller at Kari Jevne, rådgiver hos Barneombudet påpeker:
Dagens seksuelle lavalder hindrer ikke for eksempel ei 15 år gammel jente i å ha sex med en jevnaldrende, men den gir henne derimot et argument for å si nei til en ivrig eldre kjæreste.
Den siste undersøkelsene viser at den sexuelle debutalderen er henholdsvis 18 og 16,7 år for norske gutter og jenter. Det som ikke nevnes i artikkelen er at den siste undersøkelsen fortsatt er fra årtusenskiftet, og viste allerede da en markant nedtur i alder i henhold til forrige undersøkelse - og dette er nå 10 år siden. Dessuten dreier anligget seg ikke om gjennomsnitt, men alderes spredningen. 1/3 har sex før de er 16 år, og det mange barn som begynner å ha et aktivt sexliv mellom 12-14 år. Dette dreier seg nok om flere jenter enn gutter, da jenter i gjennomsnitt debuterer før gutter, noe som er et særskilt situasjon i europeisk sammenheng - det er bare i Skandinavia at jentene debuterer før guttene. En 15 år gammel jente sa i Bergens tingrett den 18. mars 2002:
Jeg følte meg voksen nok, og har ikke hatt problemer med dette i etterkant.
Jenta hadde debutert med sin 19-årige kjæreste på Fantoft da hun var 13 år.
Denne saken skulle aldri ha vært i retten.
Og hun ønsket ikke å fremme erstatningskrav imot tiltalte.
Nei, det blir helt feil. Vi var to om dette, og egentlig vil jeg bare ha denne saken ut av verden, sa den unge jenten til Bergens Tidende. [2]
Den tiltalte 21-åringen erkjente straffeskyld, og aktor la ned påstand om seks måneders ubetinget fengsel for ugjerningen, og ba om at det ble utmålt samlet dom i saken.

Hvis ungdom hadde blitt presentert det hele bildet i hvordan deres stadig tidligere debutalder kan ødelegge deres og partneres liv i ufrivillig rettssak som blir brettet ut i massemedia for salgstallets skyld, vil oppgående ungdom flest innsett at dagens lavalder ikke holder tritt med deres frivillige utvikling. At ungdom ikke har satt seg inn i de juridiske realiteter og derfor de tyngende alvorlige sosiale konsekvenser av å ha tidlig sex, er en ting, men når voksne legger fram ungdommens uskolerte ønske herom som en generell hovedårsak til hvorfor man ikke behøver å senke lavalderen, har vi ikke annet valg enn å riste lenge og oppgitt på hode.

Å senke minstealderen har ingenting med å legge sexpress på ungdom. Det eventuelle sexpress foreligger med eller uten minstealder. Tall fra verden gjør det eksplisitt påviselig at høy lavalder ikke står som hinder i tidlig sexuell debut. Nederland og Tyskland er gode eksempler på at lav minstealder ikke nødvendigvis gjør at ungdom debuterer før ungdom i konservative land. Tendensen er tvert imot at ungdom i konservative land debuterer mye tidligere. Det er ingen saklige holdepunkter i å hevde at lavere minstealder påfører ungdom et større press og forventning. Hva vi heller taler om er å eliminere det faktiske press som pålegges ungdom ved å kriminalisere deres sexualliv, som nok oppfattes som større reelt press enn en lav minstealder i seg selv.

Det er greit at mange ungdommer hevder at de ikke ønsker å debutere før 16 år, men det betyr ikke at man nødvendigvis må beholde 16 år som minstealder hvis denne juridiske skarpe bestemmelsen tilvirker så mange andre sosiale problemer, blant annet uønsket rettssak overfor ungdom som har betraktet seg selv modne nok til å debutere som 15-åring, ja, selv 14-årig (og ofte med foresattes velsignelse).

En senkning av sexuell lavalder, i dagens samfunn, vil kunne være justering som fjerner mange uønskede elementer som så enkelt resultere i at unge mennesker får livet ødelagt på måter som i ettertid ikke synes å bære rettferdighetens tjeneste, især når man vurderer sakene i lys av naboland. Når alt kommer til alt handler livet ikke om statiske tall i vedtatte lover og regler, men i daglige unike prosesser levende vesener seg i mellom. Hvis lovverk ikke speiler slikt faktum ved å tillate kreativt spillerom, er lovverket per definisjon ikke humant. Naturen av lovverket blir især spesielt opplagt vedrørende sexuelle anliggender. At barn behøver å bli beskyttet imot faktisk overgrep etter beste evne, er en sak vi støtter, men vi innser at tiltaket ikke kan gjøres effektivt ved statisk lovverk. Naturen av rigid regelverk viser seg å slå tilbake på for mange barn i egenskap av å være naturgitt frie, til tross barn sosialt sett ikke alltid er betraktet i henhold til deres natur i mange foresattes øyne før loven forteller dem at barnet er selvbestemmende entitet. Vi må ikke lukke øyne for det faktum at mange foreldre justerer sterk moralsk mening rent emosjonelt etter gitte regler i all konkret forstand. Dermed har politikere et enormt ansvar i å justere regelverket i pakt med tidens folkelige behov og krav på vegne av alle aldre.

[1] Ralf Lofstad, Ungdom vil ikke senke den seksuelle lavalderen, Dagbladet, søndag 23.04.2006
[2] Espen Tjersland, Angrer ikke på ulovlig sexdebut, Bergens Tidende, 19. mars 2002.


Pedofili som irrasjonell lavalderdefinisjon
Høy lavalder betyr i praksis lav terskel i folkemening før et individ er betraktet som ”pedofil”. Toleransen er derfor lavere i Norge enn de fleste steder i Europa. Voksne personer blir i våre naboland ikke dømt fengselsstraff eller får livet lagt i ruiner ved kollektiv beskyldning om pedofili etter å ha sex med et individ på 15 år eller 14 år. Denne politiske og sosiale urettferdighet er verdt å tenke over, i og med pedofili er en sykdomsbetegnelse som definerer sexuell interesse for barn under 13 år som ennå ikke er kjønnsmodne. I vår internasjonale verden er det pussig at at myndige person i Sverige kan ha sex med 15-åring uten større problem, mens nordmann i samme alder vil bli beskyldt for å være ”pedofil” hvis han har sex med 15-åring, også selv om 15-åringen faktisk er den samme svenske jenta (da det i henhold til norsk lov er staffbar handling å ha sex med utlandsk individ under 16 år til tross individets nasjonale bestemmelse vedrørende minstealder er lavere enn 16 år). Har en 18-åring sex med 14-åring i Norge, vil han med stor sannsynlighet sone fengselstraff, og påskrevet pedofil i massemedia som om en "beskrivelse" av hans juridiske lovbrudd, mens en 18-åring i Nederland eller Tyskland ikke vil komme i samme juridiske situasjon overholde, og derfor ikke lide det ruinerende sosiale ukjør ved å ha sex med frivillig jente. Svensk mann eller kvinne kan altså ha sex med dansk 15-årig uten problem på samme måte som nordmann kan ha sex med 16-åring, men nordmann kan ikke ha sex med verken norsk, svensk eller dansk 15-åring uten fare å få livet totalvraket med påstemplet pedofilmerke i massemedia, og dette pussig nok uten at det norske folk ellers tenker sånn om svensker eller dansker som hver dag har lovlig sex med 15-åringer, som også er juridisk beskyttet imot slik sosial krenkende definisjon vedrørende deres sexuelle relasjon i så måte. Vi kunne jo heller ikke før 2007 juridisk sett beskylde 21-årig islandsk person for å være pedofili ved å ha sex med 14-åring.

I det store og hele, er det humant rettferdig at Norge legger til rette å ødelegge menneskeliv ved faktorer som ikke utgjør problemer i våre beslektede kulturer?