24. jan. 2010

UNESCO - femåringer bør ha oppfordring i onani og få innsikt i sexualitet

I en rapport fra Verdens Helseorganisasjon (WHO) i 1975, heter det:
Sexuell sunnhet hos mennesker er et vellykket samspill mellom legemlige, følelsesmessige, intellektuelle og sosiale egenskaper som sammen virker berikende og styrker personligheten, fellesskapet og kjærligheten.
I en rapport fra WHO, Sexuality and Family Planning, 1984, står det skrevet:
Sexualitet begynner i barndommen. Barn viser sexuelle reaksjoner før fødselen. Onani og sexuelle leker er sunne og normale aktiviteter hos barn. Men i de fleste land lider barn under sexuell undertrykkelse. Omgivelsenes holdninger og reaksjon har betydelig innflytelse på barnets sexuelle utvikling. Disse vil danne bakgrunnen for i hvilken grad det vil oppstå sexuelle problemer. Barn og voksne har behov for å bli støttet i sin sexualitet, slik at de kan bli i stand til å føle glede over seg selv som sexuelle individer.
Den internasjonale kjente psykolog og sexolog, Thore Langfeldt, som selv var sekretær for denne rapporten, bemerker seg rapportens sterke ord, men tilføyer i sin bok, Barns Seksualitet; "Vi må bare innrømme at for eksempel skolens sexsualundervisning ikke ivaretar denne siden av sexualiteten."


I 2009 kom det et skriv fra FNs Economic, Social and Cultural Organization (UNESCO) som foreslår at alle barn ifra 5 år har rett til å ha innsikt i reproduksjon, samt i deres egen sexualitet. Rapporten heter International Guidelines on Sexual Education, og første utkast ble lagt ut juni i forbindelse med FNs Population Fund (UNFPA), en organisasjon som arbeider for universell tilgang på "reproduktiv helsetjeneste.

Retningslinjene er forfattet, sammen med et team eksperter ved UNESCO, av to internasjonalt anerkjente forskere på sexualitet: Dr. Doug Kirby, ekspert på ungdomssexualitet, og Nanette Ecker, tidligere direktør for international education and training ved The Sexuality Information and Education Council of the United States. Retningslinjene er grunnet på streng vurdering av litteratur om utdanningsprogrammer i sexualundervisning, og trekker på 87 studier fra hele verden (29 studier er fra utviklingsland, 47 fra USA og 11 fra andre utviklede land). Denne forskningen, som varte i to år, hadde en prislapp på 350 000 dollar, og ble koordinert med flere FN-organisasjoner, og videreutviklet ved et teknisk konsultasjonsmøte i februar 2009 med eksperter fra 13 land. Kolleger fra UNAIDS, UNESCO, UNFPA, UNICEF og WHO har også gitt innspill til dokumentet, som blir fremmet som en "evidensbasert strategi".
Beslutningsdeltagerne [i barns sexualundervisning] må innse at god vitenskapelig dokumentasjon og folkehelseimperativer bør prioriteres fremfor personlig meninger.
UNESCOs begrunnelse for retningslinjene er at det er «viktig å erkjenne alle unges behov og berettigelse til sexualopplysning". Et vedlegg støtter denne påstanden ved å henvise til en rapport fra 2008 fra International Planned Parenthood Federation, som argumenter at enhver stat "er forpliktet i å garantere sexualrettigheter," og at "sexualopplysning er integrert komponent i menneskerettighetene". Rapportens retningslinjer overfor personell som har ansvar for barns sexualsosialisering, er utformet slik at disse skal være progressivt "alderspassende", og den foreslåtte læreplan er derfor brutt ned til fire aldersgrupper eller nivåer: 5- til 8-åringer, 9- til 12-åringer, 12- til 15-åringer og 15- til 18-åringer. Hver av disse aldergrupper har en skjematisk beskrivelse av grunnleggende minstekrav i sexualopplysning i hver alder, og disse retningslinjer er organisert rundt følgende nøkkelkonsepter: Forhold; verdier, holdninger og ferdigheter; kultur, samfunn og lovgivning; menneskelig utvikling; sexuell oppførsel og sexualhelse og befruktningshelse, samt 23 relaterte emner. Douglas Kirby påpeker:
Hvis målet er å redusere risikabel sexualoppførsel må programmene være fokuserte og inkludere konkrete anbefalinger.
Han mener lærernes tilnærming må være ferdighetsbasert, interaktiv og inkludere rollespill om hvordan man kan unngå uønsket sex, hvordan bruke kondomer, etc. Kritiske røster hevder at noen av disse temaene er for kompliserte i henhold til alderen. For eksempel skal barn innen fylte 9 år ha lært noe om kjønnsulikheter, og eie noe innsikt i problemer vedrørende kjønnsstereotyper og kjønnsbasert vold, ved siden av kunnskap om eggløsning, menstruasjon, selve befruktningsprosessen, unnfangelse, graviditet og fødsel.

Enda flere har reagert på at femåringer bør lære at det ikke kun er "naturlig", men også "deilig" å kunne utforske kroppens private deler ved berøring og direkte massasje, og at selvberøringen kalles onani. Konservative og religiøse røster har videre især et problem med at barn ifra 9 år og ikke senere enn 12 år skal lære om begrunnelsene bak abortavgjørelse, og selve ytringen om at "lovlig abort, som er utført under sterile forhold av medisinsk utdannet personell, er [et] trygt [inngrep]". Videre skal niårige barn begynne å lære om orgasmens forskjellige helsefunksjoner slik at det er inneforstått innen barnet er 12 år, samt et sted mellom 9 og 12 år skal det også kjenne til "de spesifikke trinn i hvordan man skaffer seg, og anvender kondom og prevensjon korrekt, inkludert nødprevensjon (angrepillen)", og også å ha kjennskap til "tegn og symptomer på graviditet". Samtidig skal barnet på dette punkt ha inkorporert helsemessig i selvbildet at "enhver er i stand til å gi og motta sexuell nytelse". Rapporten anbefaler også å diskutere med 12årige barn vedrørende "korrekt bruk av angrepillen til forskjell ifra misbruk", og vedrørende "tilgang på trygg abort, og om omsorgsordningene etter abort". Barn mellom 9 og 12 år skal blant annet utvikle innsikt i sosiale temaer som homofobi, transfobi og maktmisbruk" ved å diskutere disse anliggender med lærer, noe som kritikerne mener at barn på dette alderstrinnet ikke har forutsetning for. UNESCO foreslår videre barn så unge som 12 år og ikke senere enn 15 år bør være inneforstått med at "størrelsen og formen på penis, vulva og bryster varierer, men at forskjellene ikke påvirker reproduksjonsevnen eller evnen til å være god sexpartner". Alt dette blir flettet inn i et langt større sammenhengende sosialt bilde som legger vekt å relasjoner, respekt og toleranse, og oppfordring i å bruke kritisk sans i relasjon til sexuelle relasjoner.

Hensikten bak retningslinjene
UNESCO har med sine retningslinjer ønsket å stimulere lærere og andre i å gi barna ærlig og redelig informasjon om sexualitet basert på vitenskapelig fakta, i håp om at opplysning om kropp og økt selvbestemmelse skal senke dystre tall i overførbare kjønnssykdommer, uønsket ungdomsgraviditet, ulovlig aborttilfeller og sexuell misbruk. Data fra International Planned Parenthood Federation viser at minst 111 millioner nye tilfeller sexuelt overførbare sykdommer blant barn og voksne i alderen ifra 10 år til 24 år oppstår hvert år. Tenåringsjenter står for ti prosent av fødsler i verden, og opp til 4,4 millioner jenter mellom 15 til 19 hvert år søker om abort. Michel Sidibé (Executive Director, UNAIDS), skriver i forordet til del I av UNESCO-dokumentet (desember 2009):
Foreløpig er det altfor få unge mennesker som har fått tilstrekkelig innføring, noe som gjør at dem er sårbare for tvang, misbruk, utnyttelse, utilsiktede graviditet og overførbare kjønnssykdommer, inkludert HIV. UNAIDS 2008, Global Report on AIDS Epidemic, rapporterer at kun 40 prosent av ungdom i alderen 15-24 år eier god nok kunnskap om HIV og overføring. Denne kunnskap kan kun stå fram som pressende nødvendig ved at 45 prosent av denne aldergruppen står for alle nye tilfeller av HIV-infeksjon.

Vi hadde derfor et valg: Vi kunne overlate til barna å finne vei gjennom skydekket av partiell informasjon, feilinformasjon og direkte utnyttelse i media, Internett, jevnaldrende og skruppelløse,eller at de kunne møte utfordringen utrustet med god og utvetydelig informasjon i en vitenskapelig og praktisk sexualopplysning, basert på universelle verdier av respekt og menneskerettigheter. En omfattende sexualundervisning kan skifte epidemiens retning radikalt, og de unge er klar i deres behov for mer - og bedre - sexualopplysning, tjenester og ressurser som kan møte deres preventive behov.

Hvis vi skal gjøre inntrykk på barn og ungdom før de er blitt sexuelt aktive, må en omfattende sexualopplysning bli til del av den formelle skoles læreplan, presentert av godt trente og understøttende lærere.
UNESCOs retningslinjer har til hensikt å forklare hva sexualundervisning er, og hvorfor denne undervisning er viktig, men konservative røster og religiøse grupper har angrepet de retningslinjer som UNECO anbefaler lærere, og har gjort dette ved å trekke ut og isolere følgende punkter ifra konteksten:

a) Å diskutere homosexualitet som naturlig sexualitet med barna;

b) Å beskrive sexuell avholdenhet som "kun ett valg av flere andre effektive metoder" i å avverge sykdom og uønsket graviditet;

c) Å informere barn ifra ni år om anskaffelse og nødvendighet av bruk av kondom og prevensjon, og angrepillen som kriseløsning;

d)Å lære 12åringer og oppover mer spesifikt skal lære å skille på korrekt bruk ifra misbruk av angrepillen;

e) Å lære barn om rettighet til abort, men at inngrepet må utføres på lovlig vis, først og fremst med tanke på trygghet.

f) Å tale med barn om onani som "deilig utforskning" ifra femårsalderen, noe som kritikerne omtaler som "en akt altfor eksplisitt å lære barn".

På grunn av massiv kritikk og "stygge brev" fra konservative og religiøse grupper, ble juni-utkastet trukket tilbake ifra nettstedet til UNESCO. I dagens ferdige dokument, desember 2009, kan vi oppdrive ordet "masturbation" kun ett sted i hele dokumentet, og ordet er anvendt i forbindelse kun med barn mellom 9-12 år (hvor onani er fremmet som sunt, og at noen barn begynner å onanere før den tid med henvisning til faglitteratur), men den opprinnelige oppfordring om at å lære de yngre barna at det er godt og deilig å kunne utforske private deler av kroppen står fortsatt som et punkt, men uten henvisning til å lære barna ordet. Ellers ser det ut til at dokumentet fortsatt rommer de punkter som er kritisert.

Mary Beth Hastings, assisterende direktør i Center for the Center for Health and Gender Equity (CHANGE), et USA-basert NGO, er uenig i den konservative kritikken, og sier til IRIN/PlusNews:
Jeg tror konservative grupper tenderer å blåse opp ut av alle proporsjoner alt som har noe med sexualitet å gjøre, særlig når det gjelder barn, og det gjør man på grunn av agendaen deres. Det finnes grunnleggende sannheter om barns sexualitet som må håndteres. Jeg tror at disse retningslinjene tillater at hvert land kan tilpasse disse kulturelt, men likevel forstå at barn går gjennom en prosess som må følges opp.
Også Michael Bennish, administrerende direktør for Mpilonhle (sørafrikansk-basert NGO som gir helse-og HIV-forebygging utdanning til skoler), beskrev innvendingene mot "en meget balansert og gjennomtenkt dokument" som "ideologisk-drevet". Han sier videre til IRIN/PlusNews:
Jeg mener det foreligger betydelig bevis for at sexualundervisning ikke fører til uansvarlig sexuell aktivitet. Det fins alderspassende måter å tale om sex [...] og barn er sexuelle ifra en tidlig alder, de er nysgjerrige på sin anatomi og formering, og det er bedre at de har korrekt informasjon enn feilinformasjon.
Statistikk viser at ungdom mangler tiltrengt reell sexualkunnskap
Mark Richmond (direktør i UNESCOs avdeling for koordinering av FNs utdanningsprioriteringer, og UNESCOs globale koordinator for HIV og AIDS), forsvarer retningslinjene ved å påpeke at:
Vårt hovedmål er å bidra til å styrke unge mennesker med kunnskap som faktisk kan redde livet deres. Vi ønsker å gi dem mulighet for mer informerte valg enn hva som forekommer i dag. […] I øyeblikket er utdanning det beste våpenet vi har for å håndtere disse utfordringene […] Vi vet at svært mange unge mennesker ikke har tilgang på kunnskap som kan hjelpe dem i å foreta informerte beslutninger og unngå tragiske konsekvenser. Disse nye retningslinjene er ment å fylle dette hullet.
Vedrørende kritikken av UNESCO-rapportens foreslåtte retningslinjer overfor ansvarlige og lærere i å informere barn ifra 5 til 8 år om onaniens naturlighet, og vedrørende den mer avanserte diskusjon om onani i alderen 9 til 12 år, hevder Richmond at retningslinjen skal være fullstendig faglig "alderspassende" og forsvarlig, for selv i tidlig barndom er "barn kjent for å være nysgjerrig på kroppen sin". Han legger til at barnas primære minstekrav i sexualopplysning på dette trinnet, hvis onani inngår, forhåpentligvis vil hjelpe barn i "å utvikle en mer kompleks forståelse av sexuell atferd" som man kan ta med seg i deres videre utviking. Presidenten for Maryland-baserte, Citizens for a Responsible Curriculum, Michelle Turner, responderer på dette ved å hevde:
På den alderen skal de lære om [...] korrekte navn på enkelte deler av kroppen deres, i hvert fall ikke om masturbering!
Videre er Turner forskrekket over UNESCO's planer om å opplyse barn mellom 9 og 12 år om sikkerheten i den juridisk lovlig abortprosedyren, og at rapporten videre argumenterer å gjøre 15-årige barn kjent med "kampen om retten og tilgang på trygg abort". «Det er absurd", hevder Turner overfor FOXNews.com. "Hvorfor kan barna ikke være barn lenger?" spør hun.

Her må vi minne på at bare i USA alene ble 17 340 barn under 14 år gravide i 2003 (dette tallet var 30 930 barn i 1985), og at det heller ikke er så fryktelig lenge siden at barn i "den alderen" fikk klitoris kjemisk syret bort eller skåret av, og at gutter fikk forhuden blant annet sydd sammen med sølvtråd for å gjøre naturlig ereksjon intenst smertefull og onani komplet umulig - nettopp fordi "barn ikke evnet å være barn"! At bevisst onani forekommet helt ned i treårsalderen med orgasme, og er en aktivitet som ikke på noen måte er uvanlig for femåringer, er rett og slett et faktum ved barndommen, slått fast blant annet av psykologen Thore Langfeldt mangeårige forskning og psykologiske praksis. Onani har ingen sammenheng med om barnet kjenner til aktivitet ved navn eller ei, heller ikke om barnet kjenner til de korrekte navn på kjønnsorganene eller til bortforklaringsnavnene når foresatte er for flaue. Hva som føles deilig er rett og slett deilig fra naturen av, uansett alder. Hva som er unaturlig, er å påføre barnet skam og skyldfølelse ved å gi han eller henne negative signaler, selv svært subtile, om den naturlige onaniglede, noe som bør motvirkes ved å gi barn positive signaler og bekreftelse på onaniens private ønskelighet er "sunt og kjempeflott". Vi er enig, barn må få lov til å være barn, men Turner spør fortvilet videre:
Hvor er foreldrenes rettigheter? Det er jo ikke opp til regjeringen å undervise i disse tingene.
Nanette Ecker, den ene av forfatterne, svarer at "gitt omfang av sexuelle overgrep, uplanlagt svangerskap og sexuelt overførbare sykdommer, må sexualundervisningen starte tidlig for å skjenke unge menneske spesifikk informasjon og de ferdigheter som de behøver for å navigere trygt ifra barndom til voksen alder".

Verdens statistikk vedrørende sexuelle problemer skyldes primært av at foresatte svikter, enten ved å overse behov for sexualopplysning i tidlig alder, eller bevisst å holde barnet i uvitenhet. Å overlate sexualopplysning til skolen er heller ingen god strategi, for innen de tid når barnet mottar den sparsomme kjønnslæren har en del barn allerede hatt en fullgod sexuell debut og kan føre et et sexuelt aktivt liv, og langt flere av barna er godt inneforstått med den pornografiske verden innen den tid.

Dokumentet fra UNISCO svarer på flere vanlige bekymringer og ubekgrunnet forestillinger som gjerne dukker opp i foreldre i relasjon til tidlig sexualopplysning av barn. Her skal vi presentere to av punktene:

Bekymring I: Sexualopplysning leder til tidligere sex.

Svar: Forskning fra hele verden viser tydelig at sexualopplysning sjeldent, hvis noensinne, leder til tidligere sexuell debut. Sexualundervisning kan ha ingen merkbar påvirkning på sexuell atferd, men fører gjerne til senere og mer ansvarlig sexuell atferd.

Bekymring II: Sexualopplysning fratar barna deres "uskyld":

Svar: Å få del i korrekt informasjon som er vitenskapelig eksakt, ikke-dømmende, alderspassende og helhetlig i trinnvis prosess helt ifra begynnelsen av den formelle skolegangen, er noe som alle barn og unge trekker nytte av. I mangel av dette, vil barn og unge ofte få konfliktiske og noen ganger skadelige underretninger av jevngamle, media eller andre kilder. Seksualopplysning av god kvalitet balanserer alt dette ved å tilby saklig informasjon, og å legge vekt på verdier og relasjoner.

Den nederlandske modellen, også fem år
Storbritania har sexuell lavalder på 16 år, men som i Norge er tallet ikke akkurat respektert. Nederland har også en lavalder på 16 år, men så lenge barn har tillatelse av foresatte, kan barn ha aktivt fullverdig sexliv ifra dem er 12 år uten at staten legger seg opp i dette private anliggende (men griper inn etter anmeldelse av foresatt eller barnet selv). England er ekstremt konservativt vedrørende alt som har med sex å gjøre, og foreldre har faktisk den frihet å ta barna ut av skolens sexualundervisning (inntil "barnet" er 19 år gammelt, men denne rettigheten blir det stans på i år 2011: da kan foreldre nekte barnet sexualundervisning bare hvis det er under 15 år). Nederland derimot har lang tradisjon i å begynne med progressiv sexualundervisning av barn i femårsalderen, understøtet av massemedia i pedagogiske programmer.

Er det da slik å forstå at Nederland viser til en tidligere debutsalder i samleie, og høyere uønsket ungdomsgraviditet enn England? Det må jo være slik, logisk sett, ikke sant?

Faktisk er det slik at Storbritannia kan vise til Europas toppende statistikk i uønsket tenåringsgraviditet til tross landet er et av de mest konservativ land vedrørende sexualitet i Europa. Nederland derimot viser til Europas laveste uønsket tenåringsgravitet! Også til tross liberal sexualpoltikk, debuterer ungdom i Nederland med samleie ett år senere enn hva engelsk ungdom gjør (i 2001). Hvordan er det mulig å være et av de mest liberale land i Europa, og likevel vise til Europas minste rate i uønsket ungdomsgraviditet? Hvordan er det mulig for Storbritania, som et av det mest konservative land, å ha så mye sexualproblemer at nasjonens sexualhelse er mildt sagt i krise?

Der jenter blir gravide for å få status i Storbritania, blir unge nederlandske mødre betraktet som noe patetiske. Holdningene speiler den undervisning som knytter seg til sexualiteten, og den innsikt man har. I Storbritannia er det sjeldent at jenter drøfter sex og graviditet med partneren, og sex er ensbetydende med samleie. I Nederland foreligger det sosial åpenhet omkring disse temaene også blant unge elskere, slik at man har bevisst forhold til et langt helere bilde, og ifra tidlig alder har man på skolen lært konkrete om andre måter å tilfredsstille seg selv eller andre ved gode alternativer til samleie. Åpenhet er grunntonen i den nederlandske sexualpolitikk, og mangler pekerfingermoralismen og skambudskap. I Nederland gjelder det åpne og modne diskusjoner hvor sex settes inn i en positiv sammenheng, og man drøfter fritt både sexuelle alternativer og de psykiske og fysiske konsekvenser ved sex, selv overfor unge barn.

Det betyr ikke at nederlandsk ungdom ikke har sex før ut enn britisk ungdom. Det er den åpne sexualopplysning blant barn og ungdom som gjør at ungdom debuterer mer overveid når de først har samleie. Britisk ungdom tenker på sex kun som samleie, men nederlandsk ungdom er allerede informert i andre kreative måter å ha sex på. Undervisningen inkluderer opplysning om prevensjon, abort og forhold, og det forventes at barn etter hvert skal takle sexualitet på moden måte. Prevensjon er fremstil som positiv mulighet og som viktig faktor som kan brukes til å beskytte imot sexualsykdom. Jenter får ofte p-pillen lenge før de debuterer sexuelt uten at dette oppleves som krav om at hun skal debutere.

Storbritannia forsøker forandring
Det har vært politiske innspill i England i det siste tiåret som forsøker å innføre et lignende system som i Nederland, et tiltak som begynte med Blair-regjeringen etter å ha oppdaget hvordan Nederlands sexualundervisning gjorde underverk på nasjonens sexualhelse, i skarp kontrast med Storbritannia.

Det offentlig finansierte, The National Health Service (NHS), har forsøkt endring i tilnærmning i sexualundervisningen overfor tenåringer. Den tradisjonelle måten å forklare mekanikken bak sex, sykdommer og ansvar, er blitt forstått som avleggs. Budskapet når ikke fram, tydeligvis. Derfor forsøker man seg med en annen stil, og nå er hovedfokus på hva som er sunt og gledesfylt ved sex, og heller spre kunnskap om andre alternativer i sex enn at det kun skal handle om samleie.

I 2009 gav NHS ut en brosjyre som heter, "Pleasure", som er rettet til offentlig skoler som følger regjeringens fremste sex-promoterende grupper, Brook Advisory Centres, og The Family Planning Association. Heftet ble gitt lærere, foreldre, ungdom og ungdomsarbeidere i industribyen Sheffield, Yorkshire. Heftet er beregnet for 14-åringer og opp, altså den primære målgruppen for regjeringens forsøk på å redusere graviditetsraten.

I skriftet blir det fremmet visse påstander som vekket konservativ kritikk og rabalder, for NHS forteller skoleelever rett ut at ungdom har "rett" på et godt sexliv, og at det vil være bra for helsen. Brosjyren hevder at eksperter fokuserer for mye på behovet av sikker sex og kjærlige relasjoner på en måte som man glemmer å fremme det helsemessige sunne ved å glede seg over sex. Under overskriften - Hold doktoren unna med en orgasme om dagen! - står det skrevet:
Helseeksperter råder fem posisjoner med frukt og grønnsaker om dagen, og 30 minutter fysisk aktivitet tre ganger uken. Hva med sex eller onani to ganger uken?
Skrivet hevder at sex eller onani reduserer risiko for hjerte- og karsykdommer. I den viktorianske moralitetens hjemland er slikt tips ut mot de unge ikke problemfritt.

Videre blir lærere og omsorgspersoner oppfordret om "å fremmestille onani overfor unge kvinner og menn som meget godt og deilig, og [at onani er en god måte] å utforske og finne ut av kroppen på". Teksten fortsetter: "Sørg for diskusjoner med ungdom som handler om å dekke sexuell eksperimentering i forholdet i forsøk på avlive myten om at det kun skal finnes én måte å ha ordentlig sex på."

Denne del av brosjyren blir ikke sitert av de kritikerne, kun i "at ungdom må nyte sex", for å lage avisoverskrift som påskudde å kunne komme med sitt eget kroppsfiendelige idologi, selv om det i realiteten handler altså om å utvide det sexuelle spektrum enn kun samleie, men andre former tilfredsstillende sex som reduserer fare for graviditet, for eksempel solo-onani eller gjensidig onani.

En av forfatterene til skrivet, Steve Slack (direktøren ved Centre for HIV and Sexual Health at NHS Sheffeild) forsvarer brosjyren ved å hevde at rådet vil kunne utsette ungdommens tap av jomfrudom inntil dem er sikre på at man ønsker å nyte erfaringen. Han påpeker at så lenge ungdom er fullt ut informert om sex og tar beslutninger uten gruppepress, men som del av et kjærlig forhold, har også dem like så mye rett på et godt sexliv som voksne.

Dr. Trevor Stammers, lederen av den kristne, Medical Fellowship, mener å gjøre jobben sin ved uttalelsen i Daily Mail:
Det er utrolig at dette er sendt til skolene.
På vegne av den kristne lobbygruppen, Family and Youth Concern, sier han:
Jeg vil gjerne ha greie på hvilke vitenskapelig bevis dette er basert på. Det finnes svært mange overbetalte og underokkupert helsefremmende offiserer som er besatt av sex […] Å oppmuntre til at mindreårige har sex, er intet mindre enn oppmuntrende barnemishandling. Hvis NHS ønsker å fremme et sunt hjerte som det heter seg i heftet, burde det satses penger på å redusere røyking og alkohol.
Han og andre konservative hevder at den nye tilnærmelsen vil kun øke promiskuitet blant mindreårige i et land som allerede har høy statistikk i abort og tenåringsmødre, og sexuelle smittsomme sykdommer.

Det er sant at graviditet blant tenåringer er stort problem i Storbritannia, hvor 40 000 britiske tenåringer blir gravide hvert år, som er det høyeste nivå i Vest-Europa(nylig utgitt statistikk viser at mer enn halvparten av britiske gravide tenåringer tar abort), men dette sosiale problemet skyldes nok ikke onani (selv gjensidig onani), og muligvis ikke ungdommens tidlig sexdebut i seg selv, men rett og slett feilinformering om sex, og en uvillighet til å lære ungdom om kropp og sex på likefram måte.

Sue Greig, konsulent i offentlig helse ved NHS Sheffield, avviste bekymringen over at heftet skulle oppmuntre barn i ha sex enda tidligere. Hun påpeker at i land hvor det er mer "åpenhet om sex, som i Nederland, venter de unge lenger enn hva britiske tenåringer gjør på den "første erfaring".

Kanskje de konservative må åpne seg for prinsippet om sunn fornuft som tilsier at hvis noe ikke fungerer etter gjentatte ganger, må man jo forsøke en annen framgangsmøte og løsning. Dessuten har Thore Langfeldt kommet med noen treffende ord:
I de siste 20 årene har vi vært mer opptatt av overgrep, hvilket i seg selv har vært nødvendig, enn vi har vært opptatt av det positive med sexualiteten. Vårt positive forhold til sexualiteten var så sårbar at vi ikke greide både å kombinere problematikken omkring overgrep med positive og livsbejaende sexualiteten.
Norske forhold
Sexologen Gro Isachsen er enig med det britiske helsevesen og har tidligere uttalt seg om at også norske elever burde lært mer om nytelsesaspektet ved sex på skolen. Hun hever at det drives skremselspropaganda på skoler hvor det blir altfor mye fokus på de negative konsekvenser ved sex:
Både i skolen og i media er vi bombardert med voldtekt, kjønnssykdommer, tenåringsgraviditet, og alle risikoene rundt det å ha sex, i stedet for å fokusere på det positive. Ved å lære mer om for eksempel onani, og fysiske forutsetninger for god sex, lærer man å kjenne sin egen kropp. Ungdom må læres opp i å bli trygge i sexuelle situasjoner, og da unngår man enklere de negative sidene ved sex. Dette kan altså motvirke det negative.
Isachsen klager også på hvor lite tid skolene vier sexualitet. Hun forteller at medisinstudenter fra Medisiners Opplysningsforbund som reiser rundt til norske skoler forteller at i de tre timene de har til disposisjon til sex og samliv rekker de ikke annet enn å fokusere på det negative. Det blir for liten tid å gi opplæring om nytelsesaspektet.
Det burde vært grundigere undervisning. Klitoris for eksempel er et fremmedord i norske skoler.
Men det er ikke kun skolene vi kan sette fingeren på. Sexologisk rådgiver, Margrete Wiede Aasland (leder for Institutt for klinisk sexologi og terapi i Oslo) at foreldre må begynne å snakke om onani og sex med barna sine tidlig fordi barn leser, hører og prater om sexualitet:
Man bør begynne allerede i 5-6-årsalderen. Det er mye lettere å snakke med barna i denne alderen enn senere. Fortell hvordan barn blir til. Det er jo helt fantastisk at to kåte mennesker kan lage et menneske. Man kan godt si til barna at pappaen har glad tiss og mammaens tiss er myk og våt og har veldig lyst på besøk av pappatissen. Det er sånn fleste barn blir til.
Hun mener at ved å begynne sexpraten så tidlig, er tabuene rundt nakenhet og sexualitet ikke blitt så store, og barna tar informasjonen helt greit. Ved å snakke med barna om sexualitet, tror Aasland også at en del tilfeller av sexuelle overgrep kunne vært unngått.
Da ville barna visst at voksne ikke har lov til å blotte seg eller kreve at barn skal ta dem på kjønnsorganene. Fem prosent av alle barn under 18 år rammes av grove gjentatte sexuelle overgrep, det vil si hele 52 000 barn under 18 år.
Og hvis foreldre ikke får seg til å snakke såpass åpent med barna, har hun en back-up plan:
Kroppen av Trond-Viggo Torgersen fungerer fortsatt. Man kan lese en bok!
Hun gir også følgende boktips: Eli Ryggs Jeg er meg! egner seg godt som høytlesning for barn. Snakk om sex! av Harris og Emberley passer 9-åring og opp. Kukbruk av Manne Forssberg er fin for 14-åring. Vi har jo også alltids illustrerte oppslagsverk.
Foreldre vil at lærere skal informere. Mens lærere vil at foreldre skal gjøre det. Dermed går ungene på nettet. Her kommer de lett borti pornografi. Pornografi er tiltenkt voksne og ikke egnet til å spre kunnskap. Her ser man velutstyrte menn og kvinner som holder på i timevis, i grupper og med alskens rekvisitter. Barn tror fort at dette er virkeligheten.
Også Thore Langfeldt mener foreldre bør ta ansvar for å lære barna sine om sexualitet.
Man kan ikke satse på at de lærer det ute, man må ta ansvar selv som foreldre. Man må snakke med barn om onani, og si hvordan gutter gjør det og hvordan jenter gjør det.
Jo raskere man bryter isen i dette selvpålagte tabu å tale om onani, orgasme og sex overfor barn, hvis vår egen innstilling blir snappet raskt opp av barn, jo enklere blir det å legge til rette godt grunnlag for åpen kommunikasjon etter hvert som barnet utvikler seg for stadig flere omfattende spørsmål. Da må man passer på å opprettholde åpenheten og ærligheten om temaer vedrørende kroppens natur. Det bør ikke skje med tilbakeholdent åndedrett, men i harmonisk og rolig atmosfære som tilsier at det er fullstendig OK å prate om kroppen, som verdens naturligste ting. Sexualutdanningen bør begynne tidlig i hjemmet, ikke på skolen som tenåring. Da har mye av hensikten forsvunnet ved at barnet har famlet seg i blinde fram til mer eller mindre vilkårlige holdninger som ofte ikke er fullt så positive som vi kunne ha ønsket innert inne likevel når vi ser tilbake på i ettertid.

Mange innvender at barnas egen holdning til sex som griseri og flaut er et bevis på at barna ikke er modne for tiltrengt kunnskap. Hva vi så kulturelt ser her, eksisterer ikke blant seksåringene i Nederland i sexualopplysning. Vi må faktisk innse at det er vi som oppdrar barna våre til å synes at kroppen er flau ting å ha, især kjønnet, innen dem er blitt 5 år. Langfeldt påpeker:
Hvis vi voksne er hemmelighetsfulle med vår egen sexualitet, får ikke barnet den forståelse som er nødvendig for normale fantasier og fornemmelser. Ser de voksne på sexualitet som noe griseri, vil barnet også oppfatte det slik. Det er ikke bare foreldre som har innflytelse på barnet. Barn lærer av og påvirker hverandre. Derfor kan en familie som har positivt sexualsyn risikere at deres eget barn tar opp i seg venner og omgivelsers negative oppfatninger. [...] I generasjoner har vi sett på sexualitet som noe negativt som utstanselig skaper problemer. Derfor er det ikke lett å snu dette i positiv retning. Vi kan ikke vente at den oppvoksende slekt skal greie denne oppgaven hvis ikke vi som foreldre og oppdragere kan markere en endre holdning. Vi må selv kunne godta at sexualitet er noe som gjør livet rikere. Det er bedre å oppmuntre barnet på et tidlig tidspunkt framfor å vente at det selv finner fram til et eller annet. Det betyr ikke at vi snakker om sexualitet døgnet rundt, men at vi er i stand til å speile barnet på en positiv måte når barnet viser sin seksualitet.
Sexualundervisning bør alltid begynne i hjemmet uansett

I de siste årene begynner barn å bli sexuelt aktive stadig tidligere, og dette går ofte ikke bra i kombinasjon med at foresatte tenderer å utsette eller unngå sexpraten. En studie fra Harvard, publisert i tidsskriftet, Pediatrics, viser at hele 40 prosent av foreldre vegrer seg for lenge, og når dem har fått i gang dialogen med barna, er det rett og slett for sent da det viser seg at barna allerede er sexuelt aktive. Forskerne spurte tenåringer mellom 13 og 17 år om hvor sexuelt aktive de er, og hvilke sexualtemaer de hadde diskutert med foreldrene. Foreldrene ble også spurt om hva de hadde snakket med barna sine om. Det viste seg at mange av ungdommene hadde vært nødt til å håndtere vanskelige situasjoner på egenhånd. De hadde tatt "voksne avgjørelser" i forhold til å beskytte seg imot kjønnssykdommer, hatt problemer med å si "nei", og vært sammen med noen som nektet å bruke kondom, og alt dette før foreldrene hadde funnet det for godt å bringe disse temaene på banen, når de anså barnet for rede. Studien viser flere svikt, blant annet foreldre som ikke hadde talt med døtrene om å motstå sexpress, eller gitt råd om prevensjon. Vi lar siste ord gå til Thore Langfeldt:
Vi blir ikke oppmuntret til å nyte sexualiteten. Barn som onanerer på en lite hensiktmessig måte, lærer ikke noe om hvordan det kan gjøres bedre. Vi opplyser ikke de unge om hvordan de kan gjennomføre det første samleiet på beste måte. Vi lærer ingenting om gjensidig sexuell forståelse og respekt. […] Mange foreldre tror at de ikke behøver å fortelle barn noe om sexualitet før de selv spør. Dette er en stor misforståelse. For å kunne stille spørsmål må barna nødvendigvis ha et språk. Derfor er det viktig at de lærer de sexuelle uttrykkene slik at de får muligheter til å spørre om både andres og sin egen sexualitet, og ikke minst kan få snakket ut om det som er vanskelig. Slik det er i dag får barna informasjon om voksen sexualitet, om hvordan barn blir til og så videre, men de får vite lite eller ingenting om sin egen sexualitet. Det er vanlig å feiltolke barns manglende spørsmål som manglende interesse for disse tingene.

Det er mange grunner til at barn ikke stiller spørsmål om sexualitet, de fleste har for lengst oppdaget at de voksne ikke snakker positivt om de delene av kroppen som har med sexualiteten å gjøre. Dette fører til usikkerhet. Når barnet leter etter ord for å forstå noe sexuelt, viser de voksnes reaksjon at disse ordene er uønsket. Barnet skjønner fort at det ikke kan snakke om sin egen sexualitet og stiller da i stedet spørsmål om hvordan barn blir til. På den måten vil alt dreie seg om forplantning, og det gir ingen trygghet når det gjelder barnets egne sexuelle reaksjoner, følelser og fantasier. Slik økes mistilliten til foreldrene.

[…] Venter man for lenge med å gi seksuell opplysning, vil sjenansen som ofte øker i ungdomsårene, føre til at unge mennesker med sexuelle problemer finner det enda vanskeligere å snakke med voksne om hvor skoen trykker.[…] De unge lever i en tid der den sexuelle selvforståelsen er i endring, og da er det svært viktig at sexualiteten som sådan blir så positiv som mulig for derved lettere å kunne tilpasse seg den nye tiden.

Kilder:
- International Guidelines on Sexual Education, An evidence-informed approach for schools, teachers and health educators, UNSECO, des 2009
- Daniel Martin, Pupils told they have a 'right' to a good sex life: That's the advice for youngsters from the NHS, Dailmail Online, 12. July, 2009.
- Joseph Abrams, U.N. Report Advocates Teaching Masturbation to 5-Year-Olds, Fox News, 26. August, 2009
- Steven Erlanger, U.N. Guide for Sex Ed Generates Opposition, The New York Times, 2.September, 2009
- IRIN/PlusNews, Global HIV/AIDS news and analysis; GLOBAL: Sex-education effort raises storm clouds, Wednesday 20 January 2010
- John Louie S. Ramos, UK health service: Teen sex is fun, Digital Journal, Jul 14, 2009
- Christina Listanco Hermanstad, Elever har rett til god sex, 13.07.2009
- Solveig Husøy, Sexpraten kommer for sent, 08.12.2009
- Bodil Sundbye, Snakk med barna om sex, VG Nett, 22.07.2007
-Guttmacher Institute, U.S. Teenage Pregnancy Statistics, National and State Trends and Trends by Race and Ethnicity
-Thore Langfeldt, Barns Seksualitet, Pedagogisk Forum 2000