26. jan. 2010

Barnehagen - første sexualsosialisering


Siv Gamnes, sexolog og leder ved Klinikk for seksuell opplysning, opplevde en storm da hun i 2004 gikk ut i media og ba om sexualundervisning i barnehagen, og ble direkte anklaget for å være pedofil.
Jeg mener at barn trenger å vite om sexualitet fra 4-5-årsalderen eller enda tidligere. Barn begynner tidlig å utforske sin egen og andres kropp, og da kan det være fint å vite hva som er greit å gjøre med seg selv - og hva som er greit å gjøre med andre.
Der noen ønsket av en eller annen grunn å se pedofili, holdt Siv Gamnes fram at det er viktig at barna har inntrykk av hva som er lov og ikke lov, for da vet de også når de blir utsatt for overgrep.
Jeg har jobbet mye med ungdommer som er blitt utsatt for overgrep, og det er en rød tråd at de ikke har visst at det som skjedde var galt - annet enn at de har måttet holde det hemmelig. De blir ikke traumatiserte før senere når de får vite det gjennom media eller andre steder at det var galt. Inntil da har de kanskje trodd at alle går rundt med slike hemmeligheter. Det begås overgrep mot barn helt ned i spedbarnsalder, så jeg mener ikke at man kan redde alle. Men en stor del av overgrepene skjer i prepuberteten, derfor burde vi kunne fortelle barna hva som er rett og galt i forhold til kropp allerede da.
Det er først og fremst førskolelærer og barnepedagog, Pia Friis, som er blitt kjent for å stå fram med at barnehagene bør være åpne for naturlig sexuell lek barna seg imellom, og hun er støttet av flere tungvektende fagfolk, blant annet den internasjonale autoritet, Thore Langfeld, familieterapeut Jesper Juul, sexolog Margrete Wiede Aasland, og selv Utdanningsforbundet ved leder for seksjon barnehage, Mimi Bjerkestrand, som mener at Friis har viktige poenger. Pia Friis er selv daglig leder i Bjerkealleen barnehage i Oslo, og mener at barna må ha lov til å spille ut sin sexualitet.
Barna må få lov til å se på hverandre og utforske hverandres kropper. De kan leke doktorleker, mor-og-far-leker, rumpeleker, puleleker, de kan danse nakne og onanere. Men sexualiteten deres skal også sosialiseres, slik at det ikke skal være lov til for eksempel å ta seg på tissen når man sitter og spiser, eller presser andre barn til noe de ikke vil.
Pia Friis mener barnehagen er en naturlig arena for barn som ønsker å utforske nakenhet og seksualitet.
Det er her de møter barn på samme alder og av forskjellig kjønn. Slik samfunnet er blitt, er det ikke så mange steder de kan stikke seg litt bort og utforske sin egen sexualitet. Derfor er det viktig at vi tolererer at barna leker sexuelle leker i barnehagen, mener Friis.
For Friis dukker problemet først opp når personalet selv er usikre rundt hvordan man skal håndtere barnas naturlige sexualitet.
Det eneste som er helt sikkert er at barn før eller siden vil leke sexuelle leker og undersøke hverandre i barnehagen. Men når personalet blir usikre, smitter det over på barnet, og det kan slå negativt ut. Man glemmer at barn har lystfølelse, og at de til og med kan få orgasme, sier Friis.
Bjerkestrand er enig, og understreker at det er minst like viktig for de voksne i barnehagene å sette grenser som det er å oppfordre barna til åpenhet.
Dette er tabubelagt og vanskelig, og setter i gang følelser hos voksne. Det som er helt avgjørende er at personalet i barnehagene har god kompetanse og holder tett dialog med foreldrene slik at de føler seg trygge.
Friis fortsetter:
Generelt tror jeg det hersker veldig stor usikkerhet blant foreldre og barnehagepersonell. Hvis de voksne er usikre, blir barna også usikre. Derfor er det viktig at vi diskuterer det i personalgruppen og med foreldrene for å vite hvordan man vil forholde seg. [...] Dersom man som voksen blir stram i masken og reagerer strengt, kan man risikere å påføre barnet skam- og skyldfølelse. [...] Men det er ikke slik at dette er en ellevill sexbarnehage hvor folk løper rundt nakne og onanerer i alle kroker. Forskjellen fra andre barnehager er at vi har et bevisst forhold til dette temaet. [...] Alle førskolelærere opplever en eller annen gang at barn onanerer eller leker sexuelle leker. Da blir de veldig usikre, fordi de ofte ikke har reflektert over dette før. Isteden for å bli enige om hvordan de skal møte dette på forhånd, overfører de sin egen usikkerhet over på barna. Da er vi i gang - på en negativ måte.
Som svar til bekymrede foreldre på nettet om barnas sexuelle utforskning i barnehagen, skriver Margrete Wiede Aasland:
Det er mange foreldre eller voksne som jobber i barnehage som synes dette tema er vanskelig eller ubehagelig å tale om - kanskje fordi man ikke eier et avklart forhold med egen sexualitet og kropp? Jeg vet at mange barnehager har hatt tema om barns sexualitet på foreldre- og/ eller personalmøte. Det fins en kort undervisningsfilm for foreldre og personer som jobber med barn som kan anbefales: "Barns Seksualitet", og til den er det også et veiledningshefte om temaer som er fint å få snakket om, først sammen med andre voksne for å kunne føle seg sikrere når man skal formidle det til barn. Jeg tror at det er fint om voksne prøver å huske tilbe på egen barndom. Når var det de forstod hvordan barn ble til? Om de kan huske sin første orgasme. Om de kan huske doktorleker eller mor-og-far-leker. Prøve å huske tabu omkring kropp, kanskje skam, skyldfølelse? Og glede og lek, puleleker, om å tisse lengst, om å oppdage at det er godt å ta på tissen sin, om å oppdage egen sexualitet, om å få reisning, om å lubrikere (få våt skjede), bli kåt, forelsket, osv. Jeg har ofte undervist både foreldre og personal som jobber med barn og unge, og etter å ha snakket, ledd og tenkt tilbake på egen barndom, og brutt noen tabuer og funnet ut at vi også hadde "sånne leker" som barn, blir det plutselig ikke så farlig og ubehagelig å snakke om det lenger.
"Mange blir provosert over barns sexualitet. Men jeg mener det er bra å sette dette tema på dagsorden. Hva vi faktisk gjør med dette", sier Juul. Thore Langfeldt vet fra sin praksis at ting kan gå galt om barn ikke får innsikt i deres sexualitet eller blir hindret i deres sexuelle lek, og taler i hans bok Barns Seksualitet om hvor positivt det er for barna å danne egne onaniringer, og hvor viktig det er for voksne rett og slett å holde seg unna denne subkulturen, for ikke å komme til å skade dem ved kjefting og straff, men la dem være i fred med sitt.
Å få lov til å utforske hverandres sexualitet uten å bli forstyrret burde være en menneskerett for alle barn. […] De kan lære å onanere, lære hva orgasme er, og at det går an å fremkalle sexuelle reaksjoner hos seg selv og andre ved å gjøre sånn eller slik. Barna får speilet sin egen sexualitet og ser at de ikke står alene med sine følelser. […] det hender at voksne oppdager barnas sexuelle kultur og at de greier å stelle i stand en masse rabalder i den sammenheng. De eldre barna beskyldes for å forføre de yngre, og i noen tilfeller kan foreldre gå til voldsomme angrep på de eldste. Når de voksne oppdager barnas skjulte sexualliv er det uhyre viktig å avdramatisere dette. Blir barn straffet for å drive med sexuelle leker kan det føre til varige skader, som skyldfølelse og angst for avsløring. Voksne bør tilrettelegge barnas miljø slik at de får muligheter til å ha et privatliv. [Barns Seksualitet]
Dette ytret Langfeldt mange år før Friis påpekte nødvendigheten av en samme åpenhet i barnehagen:
Det som ofte skjer er at personalet blir usikre og påfører barna skyldfølelse. Barn trenger å utforske hverandre i barnehagen. Sexuelle leker er helt vanlig lek på linje med andre leker.
Bjerkealleen er barnehagen hvor alle ansatte får opplæring i hvordan de skal forholde seg til barn og seksualitet. Hvis en barnehageansatt ser et barn leker ”doktor”, onanerer eller utfolder sin sexualitet på andre måter, lyder deres arbeidsinstruks at de skal la barna fortsette med det de gjør - uten innblanding.

Det skapte stort oppstyr og full mediestorm, da Friis i et intervju til PBL-Nytt for nesten to år siden uttalte at barna i hennes barnehage fikk lov til å leke seksuelle leker, onanere og kle seg nakne hvis de ønsket det.

Alle store riksdekkende medier hoppet på saken, og et kontroversielt og tabubelagt tema ble slått opp med fete typer for å samle folket til bålbrenningen. Friis og Bjerkealleen fikk aliaset ”sexbarnehagen”.
Det ble en del ting å rydde opp i etter hovedoppslaget i Dagbladet. Noen foreldre ble blant annet tatt på senga og beskyldt for å ha barna sine i en sexbarnehage på jobb.
I lesekommentarer var det flere som indikerte at Friis må være pedofil for evne å uttale hennes ord, ja, selv politikere gikk ut med at det hele måtte være ulovlig, til og med mente at barnas naturlige sexleker "måtte være direkte helsefarlig". Hvor tillitsvekkende et slikt utpill fra politikerne enn må være for noen, har Pia Friis i flere år holdt foredrag landet rundt om barn og sexualitet, og vet godt hva hun taler om i godt selskap av eksperter som er enig med henne. Likevel er hun av mobben blitt beskyldt for å fremme sexuelt misbruk av barn, som er en seriøs beskyldning, men det kommer av at mange ser reell fare i at en større åpenhet rundt barns sexualitet vil føre til flere overgrep.
Det råder stor usikkerhet der ute om temaet. Det skjønner jeg, for det er vanskelig. Men det kan ikke være sånn at frykten for sexuelle overgrep setter premissene for debatten. Flere mener at større fokus på barns sexualitet fører til flere overgrep, men jeg mener det er motsatt. Åpenhet, og det at barn kan spørre og få svar om sin egen seksualitet, fører til større kunnskap. Dermed har barnet bedre forutsetninger for å kunne fortelle om eventuelt sexuelle overgrep. Hvis man ikke er åpne, skaper man tvert i mot handlingsrom for overgriperen. Der hvor sexualitet er et mørkt rom med lokk på, skaper man et vakuum som overgriperen kan handle i.
"Barn må lære om sexualitet, ellers kan det gå galt. Jeg kan ikke skjønne hvorfor folk reagerer negativt på Bjerkealleens holdning til dette", sier Langfeldt. Bjerkestrand understøtter Friis med at barns sexualitet er naturlig, og at barn som utforsker og lærer om egen kropp er helt normalt, men at det også er avgjørende at barns utforskning foregår i trygge rammer, og i nært samarbeid med foreldrene. Dermed må barnehagen både lære barn om åpenhet, men også lære dem å sette grenser. Barna må også lære seg å si "nei". Det må være en diskusjon i barnehagene om hvor grensene. Bjerkestrand fortsetter:
Dette er tabubelagt og vanskelig og setter i gang følelser hos de voksne. Det som er helt avgjørende er at personalet i barnehagene har en god kompetanse og holder en tett dialog med foreldrene slik at de føler seg trygge.
Langfeldt påpeker at grensesetning først kan læres ved åpenhet:
Barn kan ikke si fra hva de ikke vil være med på hvis de ikke vet hva sexualitet er. Dessuten vet vi at barn lettere kan fortelle om overgrep dersom de har et forhold til sexualitet fra før.
Friis fortsetter:
Barna skal ikke presse hverandre, og barnehageansatte må passe på at for eksempel store barn ikke presser mindre barn. Hvis Petter gråter fordi et annet barn har tvunget seg til å se på tissen hans, må vi si til Petter at det er han som bestemmer over sin egen kropp, og at neste gang kan han si «nei». Vi bruker hele livet til å teste andres grenser, men vi gjør sexualiteten til noe veldig spesielt. Det er akkurat det samme som gjelder her: Barn må lære seg å sette egne grenser.
Friis ord handler derfor ikke om den pedofili som folk merkelig nok forestiller seg, men om god pedagogikk. Hun har også fått ros i at hun har vært tøff å så fram på denne måten, men den rådende uvitenhet om barnas sexualitet i Norge tok henne kanskje noe på sengen. At det eksisterer skremmende utviten om barns sexologi, er helt åpenbart, blant annet noe vi kan lese ut av alle de leserspørsmålene som Margrete Wiede Aasland mottok om temaet på VG Nett. Friis selv reiser rundt i barnehager og holder foredrag om barns sexualitet, og der opplever hun at god voksne menensker faktisk er flaue for å snakke om temaet.
Under foredragene tør ofte ikke folk å spørre om ting i plenum, men de kommer heller bort til meg etterpå. For mange er det vanskelig å bruke ord som "onani" og "puleleker". Men her må barnehageansatte ta en diskusjon om at de skal forholde seg profesjonelt og ikke privat til sexuelle leker i barnehagene. Det samme gjelder her som på andre områder i livet.
Friis mener at det er stort behov for at sexualpedagogikk må inn i førskolelærerutdanningen.
Folk tenker kanskje at det er merkelig, og årsaken til det tror jeg er at de mener sexualitet tilhører voksenlivet. Men barnehagen er et sted hvor barn av ulike kjønn og aldre møtes, og da er det helt naturlig at de utforsker den sexuelle delen av livet.
Derfor er behovet for kompetanse på dette feltet blant barnehageansatte stort, som også bekreftes i de mange telefonene Friis får fra barnehageansatte og andre som på en eller annen måte konfronteres med barns sexuelle følelser.
Telefonene hvor folk ringer og spør om råd dukker opp relativt ofte. Da er det gjerne ansatte som ikke vet hvordan de skal håndtere barns uttrykk for sexualitet. En ansatt lurte på om hun skulle kontakte barnevernet fordi barnets sexuelle adferd var så sterk.
Her er to leserinnlegg som understøttet Friis ord:
1) Det er helt klart på sin plass å få barns sexualitet inn som tema på førskolelærerstudiet. Det er viktig å få reflektert over et slikt tema og ha kunnskap om det før man kommer ut i jobb. For uansett hva vi måtte mene, er det en naturlig del av livet. Og er det slik at vi voksne som møter barna er trygge på vår reaksjon, skaper det ingen usikkerhet hos barna.
2) Jeg mener det så absolutt er på sin plass å få dette inn som tema i førskolelærerutdanningen. Vi har jevnlig barn som utforsker sin egen sexualitet i barnehagen, og jeg tror det er viktig at personalet vet hvordan man skal håndtere disse situasjonene. Vi har hatt diskusjoner om dette i personalgruppa i vår barnehage, og funnet måter å gripe det an på. Stort sett får barnet "gjøre seg ferdig" uten noen innblanding av noe slag. Når de voksne ikke lager sak ut av situasjonen, bryr ikke de andre barna seg om det heller. Vi har hatt barns sexualitet som tema på foreldremøtet også. Da har vi sett filmen Barns seksualitet - vi er seksuelle vesener før vi blir født, og diskutert den etterpå. (Filmen er utgitt av Pedagogisk Forum, og anbefales varmt). Vi fikk mye respons på at vi tok sjangsen på å ta opp et såpass kontroversielt tema på foreldremøtet. Tilbakemeldingene vi fikk fra både foreldre og personale har stort sett vært at de har opplevd dette som lærerikt og spennende - og at mange trodde sexualitet var fraværende hos så små barn.
Homofili inn i barnehagepedagogikken
Om barns naturlige sexuelle lek med hverandre sjokkerer uopplyste eller konservative foreldre, hva da med det nye forslaget om at homofili skal bli til del i vanlig språkbruk i barnehagen?

Mimi Bjerkestrand, utdannet førskolelærer, allmennlærer og spesialpedagog, begynt sitt verv som leder av Utdanningsforbundet 1. jan, 2010, og har gjort det til sin første fanesak å få homofili til å bli naturlig del av skolehverdagens eksempeler, også i barnehagen.
Man bør snakke om homofili allerede i barnehagen.
Utdanningsforbundet er med på å vurdere lærebøker, blant annet om hvordan de behandler temaet homofili. Mimi Bjerkestrand er opptatt at omtale av homofili også skjer utenfor sexualundervisningen.
Homofili er jo rundt oss i samfunnet, og må ikke usynliggjøres i barnehagen og skolen. "Homo" er fortsatt et vanlig skjellsord. Nye læreplaner er med på å tydeliggjøre viktigheten av å være åpen rundt temaet. Flere positive, naturlige omtaler av homofile samboerskap gir flere forbilder for de unge.
Hun mener at homofili behandlet som om et kapittel i en bok ikke leder til fullverdig aksept av homofili i vårt samfunn, men at lærerne har stor ansvart for ikke hele tiden å benytte heterofil referanseramme. Det er de små hintene fra lærerne som forteller barna om noe er OK eller ikke. Hun mener det er viktig at lærerne skaper slik bredde i barnas forbilder da:
Alle barn og elever skal forvente å bli møtt med respekt og forståelse. Det ligger i formålsparagrafen for barnehagen og skolen.
Hun tror at den større åpenhet i samfunnet gjør at det er blitt lettere å stå fram som lesbisk eller homofil.
Men følelsen av å bryte ut av den forventede normen er fortsatt like tøff. Vi vet at svært mange unge homofile strever, og majoriteten vil alltid være heterofil. Imidlertid er det lite akseptert i samfunnet å være fordomsfull.
Bjerkestrand tror og håper derfor at lærere lettere kommer til den aksepterende konklusjon overfor elever som står fram nå enn tidligere.
Homofili er naturlig del av samfunnet, ikke noe som må tas opp i en samtalesirkel. Barn har ingen problemer med at to jenter lever sammen. Det er samfunnets reaksjoner som skaper problemene.
Dermed synes det ikke å være så fjern framtid til at vi ser bøker på barnehagene som rommer tegninger av to menn eller kvinner som lever i samme hus og som klemmer og kysser på hverandre. Uansett ser vi at Norge begynner å leve opp til de nye rettningslinkene til UNESCO, hvor barn skal lære om sexualitet, onani og få en gryende forståelse av homofili ifra fem år.

Kilder
-Marius Iversen, Slik skal barna bli trygge på egen seksualitet, barnehagen.no,15.10.2007
- Redaksjonen, Vil ha profesjonalitet rundt barns seksualitet, barnehagen.no, 07.07.2009
-Thore Langfeldt, Barns Seksualitet, Pedagogisk Forum 2000
-Kaja, Schau Knatten, Homofili må bli en del av skolehverdagen, gaysir