29. mai 2009

Kall mus for mus, fitte for fitte!

I Verdal har vi stedsnavnet Fætten, i Åsen Fættenfjorden, i Akershus Fet og på Sør-Vestlandet har vi Fitjar. Roten til disse stedsnavnene er det gammelnorske ordet, fit/fidje, som betyr eng ved vann; vått, myrlendt gress. Dette malende ord om en frodig grønn eng er med stor sannsynlighet blitt til det ord som betegner det kvinnelig kjønnsorgan, både vulva og skjeden (vagina) – hele det kvinnelige kjønnsorgan er FITTE.

Gro Isachsen spør i hennes bok, Sex, ja takk!:

”Fitte er ikke et skjellsord. Visste du at ordet fitte stammer fra gammelnorsk? En mulig opprinnelige er eng ved vann. Nydelig, ikke sant?”

Til tross den opprinnelige idylliske betydningen har ordet merkelig nok blitt til et tabuord som blir betraktet som rått og vulgært. Fitte har i lang tid vært utbredt som et nedsettende skjellsord med forskjellige betydningsnyanser, men i nyere tid begynner ordet å vinne inntog og aksept i hverdagslig tale, til og med anvendt i diskusjoner og debatter vedrørende sex og det kvinnelige kjønn.

Litt litterær fitte-historikk
Fitte (og forskjellige lokale varianter av ordet) ble registrert i mange av de eventyrene og muntlige overleveringene som blant annet Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe samlet inn på 1800-tallet. Ordet fitte ble sensurert bort og flere eventyrer ble utelatt ifra samlingen av folkeeventyr som ble utgitt i 1841. Enkelte ble trykt - på tysk i vitenskapelig hensikt - av Asbjørnsen i 1883 av hensyn til et internasjonalt arbeid innen folkeminnegransking. Første gang ordet fitte kom på trykk i Norge var i boken «Brudenuggen og andre» redigert av folkeminnegranskeren og prestesønnen Reidar Th. Christiansen, illustrert av Torbjørn Egner og utgitt i 13 eksemplarer i 1943. Ordet fitte ble tatt inn som ordinært oppslagsord i tilleggsbindene av Norsk Riksmålsordbok, utgitt i 1995. I bøker for alminnelig salg ble ordet brukt i antologien «Norske sengehester» (Pax Forlag, 1966) og i Sten Ekroths bok «Strengelek» (Oscar Books, 1967), om The Pussycats. Første gang ordet ble presset i vinyl var på Bjørn Morisses sensurerte single, Stille døgn i Clichy fra 1970. Fra 1970-tallet har bruken av ordet fitte gått inn også i norsk litteratur. Ordet fitte ble brukt i tidsskriftet Vinduet første gang i 1970 og i På Folkemunne i 1973, samme år som Tor Edvin Dahl satte ordet på trykk i boken «Guds tjener». En del av eventyrene som ble ansett upassende da den første utgivelsen av Asbjørnsen og Moes samlede eventyr ble utgitt, blant annet grunnet ordet fitte, ble utgitt med tittelen «Erotiske folkeeventyr» i 1977 (Universitetsforlaget). Tilsvarende samlinger ble gitt ut i Danmark i 1957 og i Sverige i 1958, men den norske versjonen av dette interskandinaviske samarbeid, utarbeidet av Lauritz Bødker på 1950-tallet, kom aldri ut. Ane Borgen var sannsynligvis den første kvinnelige, norske forfatteren som anvendte ordet fitte i boken «Edels venninne» i 1988. I 2000 kom boken, Sex – ja takk! av Gro Isachsen som konsekvent valgte å benytte ordene fitte og pikk i sexologisk kontekst:

”Selv om begrepene jeg har valgt å bruke kanskje er litt uvant å se på trykk, håper jeg denne boka vil virke avmystifiserende. Egentlig synes jeg det er trist og ganske betegnende at vi ikke har et sensuelt og erotisk språk som kan beskrive våre seksuelle handlinger. Et språk som er godtatt av alle.

Hadde jeg valgt konsekvent å bruke betegnelser som det kvinnelige kjønnsorgan, penis og penetrering, hadde det blitt en helt annen bok enn den jeg har villet skrive. Jeg er klar over at jeg kanskje vil støte fra meg enkelte lesere. Jeg vet også at disse begrepene brukes nedsettende betydning i svært mange miljøer, men vi kan i stedet velge å gjenreise den positiv betydning av ordene!”

Jenter som kommer
Ida Jackson og Maren Kristiane Solli, forfatterne bak den sexhåndboka Jenter som kommer beskriver den kvinnelige anatomien og jentesex med svært frittalende språkbruk. Ida Jackson forsvarer bruk av ordet fitte også til bruk i hverdangen med følgende argumenter:

  • Vi ville ikke bruke en metafor som mus, blomst eller høne.

  • Alle skjønner hva det betyr. En del har forsøkt å bruke ord som "klitgeva" om kvinners kjønnsorgan - et ord som er satt sammen av klitoris, genetalier og vagina. Ulempen med å lage nye ord for kvinners kjønnsorgan, er at folk ikke forstår hva du mener med mindre du leser boka og setter det i kontekst.

  • Det er ingen preposisjon. Vi ville unngå språkbruk som "der nede", "nedentil", "mellom bena" og så videre.

  • Fitte er det eldste, norrøne ordet for kvinners kjønnsorgan og det eneste ulempen vi så med det var at det brukes som skjellsord. Vi bestemte oss for å ta fitta tilbake – i mangel av noe bedre.

  • Vi hadde en avstemning på bloggen min, der fitte vant suverent. Vi har opplevd at de fleste vender seg til ordet etter et par siders lesning, og – best av alt – slutter å bruke det som skjellsord. Mange engelskspråklige sexskribenter har brukt ordet "cunt" i lang tid, og vi ser på oss selv som en del av den bevegelsen. Direkte ordbruk fremfor pene omskrivinger og fremmedord.


  • Som mor
    Vi kan støtte oss til disse 5 punktene til Ida. Jeg har benyttet dette ordet naturlig gjennom mitt voksne liv, i alle fall overfor beskjente, og fikk god begrunnelse i Gro Isachsens bok i år 2000 om ikke å avvikle vanen. Man behøver ikke å kalle fitta mi en blomst når man kan gi meg hel frodig blomstereng i betydningen bak ordet fitte. Jeg har aldri forstått hvorfor dette ordet skal være et skjellsord, selv om noen anvender uttrykket på denne måten. "Fitte" er det mest allsidige av alle betegnelser vi har om kvinnekjønnet. Ordet er folkelig, elastisk og svært hendig. Som mor har jeg aldri kjent meg ille til mote å høre mine døtre (eller andre) benevne kjønnet sitt som fitte, noe mine har snappet opp av mitt avslappede holdning til ordet. I mitt hjem er detfor uttrykket fitte akseptert uten at ordet gjelder de usaklige kvinneundertrykkende assosiasjoner. Selv om dem er blitt bevisste visse bibetydninger, har mine barn ikke lært å anvende ordet som skjellsord ... hvorfor skulle dem det? "Jeg må skylle eller barbere fitta mi " er hjemmevant setning. Jo mer barn er vant med ordet fitte som naturlig betegnelse i stedet for det svært begrensede ord, ”tissen”, jo mindre blir det opprinnelige vakre ordet spennende som "et skjellsord", noe som derfor henter respekt tilbake til kjønnet, fitta vår. At voksne mennesker mener noe så irrasjonelt at selve ordet er stygt som betegnelse på kjønnet, kan vitne om at man er blitt installert et program fordi mor sa ”fy” da man var barn. Fitte er i realitet ikke mer fyord enn som så ... og da er det i grunn irrasjonelt å respondere negativt på et ord for så bare å overrekke staffettpinnen til neste generasjon, især med tanke på at ordet faktisk betyr frodig, grønn eng. Hva skader det å bruke ordet fitte på en måte som svekker ordets posisjon som banneord? Det er konstruktiv pedagogikk i å ta til besittelse og bruke betegnelsen fitte på konkret og praktisk måte også overfor våre unge, i stedet for at dem likevel finner ut av ordets negative konnotasjoner senere hen, som derfor bare signaliserer deres eget og andres kjønn på negative måte fordi ordet ikke eier sunnere referanse enn som så.

    Å føre ordet fitte tilbake til ære og glans kan vi ved hjelp av bevisst bruk av språket tilvirke at vi står igjen med et praktisk benevnelse om kjønnet med svekket assosiert og fokus på det negative og vulgære til fordel for det som er edelt, flott og poetisk, sånn som våre forfattersexologer har klart å gjøre i deres bøker.